Om attraksjon og infeksjon

Det er selvfølgelig ingen tilfeldighet hvem du velger som partner. Men visste du at hans eller hennes evne til å motstå infeksjoner spiller en betydelig rolle?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Hva er evolusjonsbiologi?

Evolusjonsbiologi er den delen av biologien som undersøker hvordan endringer i genfrekvenser foregår. Den genetiske variasjonen i bestander er utsatt for seleksjon, slik at individene i bestandene gradvis ender opp med gener tilpasset de seleksjonsmekanismene som eksisterer.

I tilfeller av husdyravl, hvor mennesker har drevet seleksjonen, er det lett å se hvor stort tilpasningspotensial en bestand kan ha gjennom relativt få generasjoner.

Evolusjonsbiologien består av deldisipliner som hver på sin måte bidrar til en forståelse av evolusjonære prosesser.

Neste år er det 200 år siden den britiske naturforskeren Charles Robert Darwin (1809-82) ble født og 150 år siden boka hans The Origin of Species by Means of
Natural Selection
(på norsk Artenes opprinnelse) kom ut. I boka lanserte han teorien om utvikling av artene gjennom naturlig utvalg, evolusjonsteorien.

Kilder: Encyclopedia Britannica, Caplex

– Det finnes kanskje ikke noe som heter «den eneste rette», men noen er mer rette enn andre, sier professor Ivar Folstad ved Institutt for biologi, Universitetet i Tromsø.

Han forsker på fenomener innen feltet seksuell seleksjon.

Dette er et av hovedprinsippene til evolusjonsteoriens far, Charles Darwin, og handler om hvorvidt et individ blir valgt av en partner og får anledning til å pare seg.

Ifølge evolusjonsbiologisk teori velger vi ubevisst partnere som har et genmateriale som er komplementært med vårt eget.

Det vil si at genmaterialet vårt ikke er likt, men heller utfyller hverandre. Årsaken er at det sikrer mangfold, noe som igjen fører til at vi ikke er så sårbare for infeksjonssykdom.

– Man kan se på det som et våpenkappløp mellom frittlevende dyr på den ene siden, og parasitter som bakterier og virus på den andre, sier Folstad.

Genetisk resistens

Bakterier og virus utgjør en trussel mot alle dyr fordi de fører til sykdom. Dessuten har de en evolusjonsrate som langt overgår vår. Bare i løpet av din levetid vil millioner av nye generasjoner av bakterier ha utviklet seg.

Så hvorfor taper vi ikke dette våpenkappløpet når bakteriene så totalt utklasser oss i tilpassningsevne?

Fordi vi hele tiden lager nye barn med nye gensammensetninger som er uforutsigbare for bakteriene.

– Vi har kjønnet reproduksjon, det vil si at vi må være mann og kvinne for å lage barn. Det gir to sett med gener å velge fra. Til sammenligning formerer virus og bakterier seg stort sett ved å dele seg, og da bytter de ikke gener så systematisk som oss.

– Det er nødvendig for oss å ha et uforutsigbart mangfold av gener, for hadde vi alle vært kloner av identiske individer så hadde vi fått enorme tapstall hvis et virus slo til. Å sette sammen gener av det mylderet som finnes, er vårt forsvar, sier Folstad.

Vi prøver med andre ord å avle fram avkom med det som kalles genetisk resistens, eller motstandskraft, mot infeksjonssykdommer.

For individer med et immunforsvar som takler infeksjonssykdommer, vinner i større grad kampen om å formere seg. De er mer attraktive enn de som lettere bukker under for sykdom.

Så for å oppnå genetisk resistens bør vi altså velge en partner som har gener som utfyller våre egne. For like gener betyr nemlig mer utsatt for sykdom.

Symmetriske trekk

Professor Ivar Folstad. (Foto: Randi M. Solhaug)
Professor Ivar Folstad. (Foto: Randi M. Solhaug)

Dersom man har høy genetisk resistens er det derfor et poeng å få formidlet dette til omgivelsene, slik at man kan finne en partner og formere seg. Så hvordan gjøres det?

– Det finnes en del trekk som er viktige ved partnervalg og i dyreverdenen er det veldig tydelig. Påfuglen har sine store stjertfjær, stingsilden har veldig rød buk og hjort har store gevir.

– Disse signalene er troverdige på to måter: De koster mye og de er vanskelige å utvikle. Det går med mye ressurser på å utvikle disse trekkene.

– Men klarer man det, signaliserer det overskudd – og at man er resistent mot sykdomsorganismer, forteller Folstad.

Forskning ved Universitetet i Tromsø (UiT) viser at reinsdyr med symmetriske gevir har lite parasitter. Lite parasitter kan tyde på at reinen har de genene som skal til for å holde seg frisk.

Symmetriske trekk er for øvrig noe vi mennesker også finner attraktivt. Det viser flere forskningsresultater.

Ved UiT viste for eksempel en studie av digitale ansiktsbilder at ved å flytte nesetippen på bildene litt til siden – slik at ansiktet ble mer asymmetrisk – så ble ansiktsbildet rangert som mindre attraktivt.

Blir voldtatt

Sett fra et evolusjonsbiologisk ståsted, er det hannene som bør utvikle disse trekkene. Det er fordi det er hunnene som hovedsakelig velger partner, og hannene blir valgt.

Forklaringen er ganske enkelt at formeringsprosessen er mer kostnadskrevende for hunndyr enn hanndyr.

Å bære fram barn og å ta seg av det er krevende. Hunnen har dessuten begrenset med egg, mens hannen produserer spermceller fortløpende.

Kvinner kan derfor unne seg luksusen å være kresne, mens menn ikke kan det i like stor grad. De er nødt til å utvikle trekk som skal overbevise hunnen om at han er best.

– Noen hunndyr ser ut til å være ekstremt kresne, som for eksempel hunnene hos en art av hoppekreps. De lever i ferskvann i nordområdene og det ser ut til at hele paringssystemet deres er basert på voldtekt.

– Hannene produserer fortløpende spermsekker som de forsøker å feste på hunnene, mens hunnene forsøker å motsette seg paring. De som blir befruktet er ofte de minste hunnene ettersom de største hunnene lettere kommer seg unna. Det viser et doktorgradsarbeid fra Universitetet i Tromsø, forteller Ivar Folstad.

En art av hoppekreps (Eudiaptomus graciloides) ser ut til å basere sitt paringssystem på voldtekt. Denne hunnen har ni spermsekker, noe som tyder på at ni hanner har paret seg med henne. (Foto: Abdurhman Kelil Ali, UiT)
En art av hoppekreps (Eudiaptomus graciloides) ser ut til å basere sitt paringssystem på voldtekt. Denne hunnen har ni spermsekker, noe som tyder på at ni hanner har paret seg med henne. (Foto: Abdurhman Kelil Ali, UiT)

Hos sjøhesten og enkelte fuglearter er det omvendt: Det er hannen som tar seg av avkommet.

– Her er det hannen som er kresen og hunnene som viser seg fram. Det er en ganske sterk indikasjon på at forklaringen er riktig: Den som har størst omsorgskostnad, er mest kresen.

Ikke P-piller

Lukt spiller også en rolle for å fortelle omverdenen om våre resistensgener. I en forskningsstudie fikk en gjeng jenter lukte på t-skjorter som en gjeng med gutter hadde hatt på seg.

Jentene og guttene var på forhånd genotypet for HLA, den delen av genomet som bestemmer vår genetiske resistens mot infeksjoner.

Resultatet viste at jentene mente at lukt fra t-skjortene til gutter som hadde komplementære gener, duftet bedre enn t-skjortene til guttene som hadde gener som lignet deres egne.

– Det er faktisk bare når kvinnen er gravid at hun vil foretrekke menn med gener som er like hennes egne. Det kommer trolig av at man søker omsorg hos nært beslektede når man er gravid.

– For kvinner er det derfor ingen fordel å bruke p-piller når de er på jakt etter en partner. I praksis fører nemlig p-pillebruk til at kvinnekroppen tror den er gravid og man kan risikere å ende opp med en partner som har for likt HLA.

– Når hun har funnet partneren er selvfølgelig p-pillebruk en annen sak, legger biologiprofessoren til.

Lures trill rundt

Men avgjør virkelig symmetriske trekk, lukt og utseendet alt? Spiller det ikke noen rolle at hannen er snill, da? Jo, for noen er det viktig at hannen er snill. For ikke å si dumsnill. Dette kan man se i praksis hos spurvefugler.

Hunnen kan her velge seg to forskjellige hanner. Én med huslige talenter som kan bidra i pleien av avkommet, og én til å pare seg med. Sistnevnte velger hunnen kun for genenes skyld og det viktigste da er at han er tøff og evner å ta vare på seg selv.

Den andre hannen blir da lurt til å bruke ressurser på å ta vare på en annens avkom. Forkastelig kan man kanskje mene, men faktum er at vi mennesker ikke alltid er så mye bedre.

– Frekvensen av barn med «feil» far ser ut til å ligge på fire prosent i populasjoner av mennesker. Men dette varierer også mye mellom populasjonene, sier Folstad, og utdyper:

– I sin mest fertile periode har kvinner en helt annen preferanse enn i andre perioder. De ser ut til å foretrekke typiske «påfuglhanner», altså menn med trekk som i større grad tyder på genetisk resistens.

– Studier viser for eksempel at kvinner som er sammen med menn med asymmetriske trekk, foretrekker symmetriske trekk når de er i sine fertile perioder.

– Men finnes det ikke mange andre ting som også spiller en rolle i partnervalget? Som for eksempel penger, alder og felles interesser?

– Ja, ingen har noensinne gjort en studie som inkluderer alle forklaringsmodellene. Til nå har det bare vært mange enkeltstudier, avslutter Ivar Folstad.

Powered by Labrador CMS