Hjelp! Jeg skal evalueres av en femåring

- Spennende - og den mest "svette" opplevelsen i løpet av praksis. Tenk om de sier at dette ikke er noe for meg? Slik reflekterer en førskolelærerstudent før hun skal evalueres av barna i barnehagen.

Publisert

- Det er barna i barnehagen som er eksperter på hva en førskolelærer bør ha av kunnskap og ferdigheter når man skal jobbe i barnehage, sier professor Thomas Moser ved Høgskolen i Vestfold.

- Derfor er det naturlig at de er med på å planlegge og evaluere førskolelærernes praksisperioder.

Naturlig, men allikevel uvanlig. Dette har Høgskolen i Vestfold tatt konsekvensen av og i vår ble det gjennomført et forsøk i Mortenåsen barnehage i Tønsberg.

Prosjekt inspirert fra Jerusalem

Bakgrunnen for prosjektet var et tilbud fra virksomhetslederen i barnehagen, som også er masterstudent ved HVE, om å bruke femåringene i FOU-sammenheng.

Inspirasjonen kom fra et israelsk prosjekt ledet av Y. Dayan ved Hebrew University i Jerusalem, der barna ble intervjuet om krav til førskolelærere, med praksisstudenter til stede.

I prosjektet i Tønsberg gikk forskerne lengre, og lot barna innta en aktiv rolle i forhold til studentene som gjennomføre sin praksisperiode:

Det var femåringene i barnehagen som tok ansvar for å ta imot studentene, de hadde omvisning, fortalte om forventninger de hadde til studentene, og deltok på deler av evalueringen.

Barnas forventninger

- Allerede i første praksisperiode på to uker ble det i møtet med aktivt deltakende barn avdekket en utakt mellom hva studentene hadde i “ryggsekken” og hvilke krav virkeligheten i barnehagen stiller, forteller professor Thomas Moser.

- Vi ønsket samtidig å skape større bevissthet rundt førskolelærerprofesjonen og få til en meningsfull sammenfletting av teori og praksis for studentene.

Følgende lille replikkvekslingen kan si noe om hvilke forventninger to femåringer har til den voksne:

- Det er ikke bra at de voksne blir sinna. Hvis et barn har gjort noe galt, bør den voksne høre på hva barnet har å si istedenfor å bli sint.

- Men de voksne må jo bli sinte hvis noen har gjort noe slemt?

- Men de voksne kan heller trøste de små og meg hvis jeg har slått meg noe sted. Trenger jo ikke bli så sinna for at man kanskje har gjort noe som blei litt gærnt?

- Nei?, men de kan komme og ordne opp, da.

Barna avslører manglene

- Noe av det vi ser etter forsøket, er at barnas veiledningsvirksomhet avslører hull i den kompetansen studentene har, fortsetter professor Thomas Moser.

- Blant annet gjelder dette de voksnes rolle relatert til konfliktløsning blant barn.

- En annen nyttig erfaringene var at barnas aktive rolle bidro til at førskolelærerne selv opplevde sine egne oppgaver som praksislærere mer utfordrende og givende.

- Ikke minst ble de trukket inn i høgskolens pedagogikkundervisning for å få til en meningsfull og praksisnær sammenfletting av teori og praksis for studentene.

- Studentene opplevde det som meget positivt at “praksis kom til høgskolen” slik en uttrykte det.

Lærte om seg selv og profesjonen

- Logg, refleksjonsprotokoller og veiledningssamtaler avslørte at studentene gjennom dette prosjektet ble utsatt for “dyptgående” læringsprosesser, sier virksomhetsleder Line Melvold, som hadde ansvar for den daglige driften.

Noen studentutsagn kan understreke dette:

- Mange ganger tar jeg meg selv i å legge svarene i munnen på ungene. Uff, uff!

- Jeg har merket at jeg har snudd fra å gi barna svar til å stille spørsmål når vi arbeider med forskjellige aktiviteter. Det er ikke svarene som er viktige for barna

- En ting jeg stadig vekk glemmer er dette med å undre meg sammen med barn- men det at jeg er bevisst på at jeg gjør det for lite er jo en start slik at jeg kan bli flinkere.