Akkurat som vår avhengighet av olje har påvirket mange sektorer, så vil det grønne skiftet skape muligheter og utfordringer. I denne serien har vi utfordret forskere ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet til å fortelle hvordan bioøkonomien er med på å forme deres forskerhverdag.

Hanne K. Sjølie er forsker innen skogfag ved NMBU. Hun mener det er et stort potensial for å bruke skogen til å oppnå endringer mot det grønne skiftet, men mener det kreves mer kunnskap om hvordan skogen bør forvaltes hvis avvirkningen skal økes. Det er også uklart om skogeierne faktisk vil avvirke mer tømmer.

– Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Hvis det grønne skiftet skal realiseres, kreves det økt, fornuftig bruk av biologiske ressurser. En av Norges største biologiske ressurser er skog. Skogen forsyner samfunnet med tømmer som videreforedles til en rekke produkter og gir verdiskapning, huser en stor del av Norges biologiske mangfold, gir rekreasjons- og jaktmuligheter og regulerer klimaet ved å ta opp CO2 og ved at treprodukter erstatter stål, betong og fossile brennstoff.

–Disse forholdene må tas hensyn til. Vi bruker komplekse modeller som inkluderer disse effektene for å gi politikere og andre beslutningstagere informasjon om for eksempel hvordan hogsten kan økes uten at det går på bekostning av de andre tjenestene som skogen gir. Dette vil være viktig for utforming av politikk for skogen og skogsektoren.

– Globalt er 80 prosent av skogarealet eid av staten, mens i Norge eier enkeltpersoner en like stor andel. Totalt er det 128 000 skogeiendommer i landet, men bare på en drøy tredjedel av disse er det hogd og solgt tømmer i løpet av de siste ti årene. En stadig større del av skogeierne har et fjernt forhold til skogen sin ved at de bor langt fra eiendommen og har lite kjennskap til skogbruk. Om tømmeravvirkningen faktisk vil øke, er derfor relevant i diskusjonen om det grønne skiftet. Skogeiere som ikke er avhengige av inntektene fra skogen, foretrekker kanskje å la den stå, selv om skogen er hogstmoden.

– En spørreundersøkelse vi nylig har gjort av skogeierne og deres bruk og mål for skogen, viser at det er meget stor variasjon mellom ulike grupper skogeiere. Dette har innvirkning på hvordan kjøpere av tømmer bør innrette seg og hvordan skogpolitikken bør utformes for å effektivt kunne bidra til å nå politiske mål.

– Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Det har vært langvarige diskusjoner om hvordan skog og skogbruk i land som Norge kan inkluderes i klimaavtaler og klimamål. Fram til nå har skog og skogbruk på våre breddegrader i praksis vært utelatt fra målene om reduksjon av klimagassutslipp, men fordi skog er såpass viktig del av klimagassregnskapet, vil det antagelig komme mer konkret politikkutforming på dette.

– Selv om skogene i Norge tar opp store mengder CO2 og kommer til å fortsette med det, blir skogen stadig eldre, fordi mye av den gamle skogen ikke hogges og fordi det plantes mindre enn før. CO2-opptaket kommer derfor til å synke. I Europa snakker man nå om at CO2-opptaket i skog har nådd et metningspunkt og kan komme til å gå ned. Klimaendringer vil forsterke alderseffekten fordi trærnes dødelighet øker med temperatur, storm og branner. Samtidig vil høyere temperatur gjøre at trærne vokser bedre. Endringer i aldersstruktur og klima vil altså ha innvirkning på hvordan skogressursene bør forvaltes.

– Det kommer til å bli mer press på skogarealene. Mye er endret de siste tiårene når det gjelder hvordan skogbruket tar hensyn til biologisk mangfold og rekreasjon. Kravene til slike hensyn fra andre aktører og samfunnet vil antagelig forsterkes i fremtiden, ikke minst hvis avvirkningen økes. Dette vil kreve mer av skogbruket og forvaltningen.

– Trenden med at skogeiere bruker mindre tid på å forvalte skogen sin og har mindre kjennskap til den, vil antagelig fortsette. Tømmerverdien blir stadig lavere i forhold til verdien av arbeid. Økt urbanisering vil gjøre at byråkrati og tømmerkjøpere vil måtte finne nye måter å nå skogeierne på og få dem til å ville selge tømmer. Kanskje vil vi se mer outsourcing av hele forvaltningen av skogen til profesjonelle?

– I dag må myndighetene godta prisen for skog som kjøper og selger har blitt enige om. Dessuten er det generelt ikke lov å dele av et stykke av gården og selge den, og beholde resten. Gårder har også boplikt. Det omsettes derfor veldig lite skog utenfor familie. Men nå er det endringer på gang når det gjelder disse reglene. Det blir spennende å se hva slags oppmykninger som kommer og hva slags effekter det vil få på kjøp og salg av skog. Vil det gjøre at mer skog havner i færre hender, eller at eiendommene deles opp og blir mindre enn i dag?