– Vi fant mye mindre lav i sitkagranfeltene enn i feltene med vanlig gran, forteller forsker og biolog Olga Hilmo.

Hun er en av forskerne bak en studie som har kartlagt mose på dødved og lav som vokser på trær i tre plantefelt i Midt-Norge. Forskningen ble gjennomført av Norsk institutt for naturforskning (NINA), på oppdrag fra Miljødirektoratet.

– Dessuten fant vi også færre arter i feltene med sitkagran i to av de tre områdene vi undersøkte, sier Hilmo. 

Forskerne har studert seks plantefelt i hvert av de tre områdene. Disse feltene ble dessuten plukket ut parvis – ett felt med siktagran og ett felt med gran. Slik kunne forskerne sammenlikne felt som var mest mulig like i alder og omgivelser.

• Les også: Vestlandsk sitkagran vokser best i Europa

– Det var særlig bladmosene og bladlavene det var lite av i sikagranfeltene, forklarer Hilmo, og peker på tallene i rapporten som viser at det var nesten tre ganger mer bladlav i granplantefeltene.

I ett av områdene, i Kolvereid i Nord-Trøndelag, analyserte forskerne dessuten bunnvegetasjonen. Her var det dramatiske forskjeller.

– Mens det var godt over 80 prosent dekning av mose i skogbunnen i plantefelt med gran, var det i underkant av seks prosent mosedekke i felt med sitkagran, sier Hilmo.

Tette trekroner begrenser artsmangfoldet

Med noen enkle grep er det likevel mulig å øke både antall arter og mengden av artene – også i sitkagranfelt.

– Jeg tror forskjellene henger sammen med at sitkagrana har lengre og grovere greiner. Det gjør at mindre lys slipper gjennom trekronene. Lite lys gjør at mange arter mistrives og vokser dårlig, forteller Hilmo.

– Selv om trærne har blitt plantet med samme avstand, blir plantefeltene med sitkagran mye tettere enn granfeltene. Dette er det viktig å ta høyde for når man planter.    

I plantefeltene som var tynnet, slik at de var mer lysåpne, var artsantallet like høyt i feltene med sitkagran som i feltene med vanlig gran.

I de tette sitkagranfeltene var derimot artsantallet lavere enn i granplantefeltene i samme område.

– Det er altså trolig den tette skogstrukturen som begrenser artsmangfoldet – ikke treslaget i seg selv. Dersom siktagranfelt blir tynnet, har de altså potensial for å få et like stort artsmangfold som plantefelt med vanlig gran, sier Hilmo.

Hun påpeker at det er viktig å være klar over at artsmangfoldet i plantefelt uansett er mye lavere enn i naturskog.

Kontroversiell art

Sitkagran kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, og ble innført til Norge på slutten av 1800-tallet. Treet ble likevel først utbredt etter 1950, gjennom skogplanting på Vestlandet.

Sitkagran tåler sterk vind og sjøsprøyt godt, og det er mye av årsaken til at treslaget nå er plantet langs hele kysten nord til Troms.

• Les også: Skogen brer om seg i Nordland

Treslaget har god spredningsevne – noe som har vist seg å være en trussel mot andre arter. Det er særlig problematisk at sitkagrana sprer seg inn i kystlynghei som er en trua naturtype.

Av den grunn er arten nå svartelista som en høyrisikoart, og man må søke Fylkesmannen om lov til å plante ut tresorten.

Viktig å prioritere mangfold i produksjonsskog

I tillegg til tynning, forklarer Hilmo at det er viktig å legge igjen dødved når man hugger skogen – særlig større stokker, som gjerne har ligget lenge. Disse bidrar til å øke artsmangfoldet av for eksempel mose.

– Løvtrær i plantefeltene fremmer også artsmangfoldet, siden gamle løvtrær ofte har et høyt antall lavarter.

– Disse trærne er også viktige i spredningen av lav. Når skogen hugges og løvtrærne får stå igjen, vil mange arter kunne spre seg fra løvtrærne og over på grana i plantefeltet. Slik sett bidrar løvtrærne til rask kolonisering av lav i plantefelt, sier Hilmo.

Referanse:

Hilmo m.fl: Biodiversitet i plantefelt med gran (Picea abies) og i plantefelt med sitkagran (Picea sitchensis), NINA Rapport 1031, 2014.