Krabbe og hummer lever farlig den stunden skallskiftet varer, forteller forsker Gro van der Meeren fra Havforskningsinstituttet.

Mye kan gå galt i de kritiske minuttene fra de kvitter seg med det gamle panseret til de finner skjul for den bløte, forsvarsløse kroppen.

– Kroppsdeler kan bli hengende fast eller revet over når dyret presser seg sammen og trekker seg ut gjennom de smaleste passasjer i det gamle skallet. Vel ute i vannet lurer rovdyr, og om krabben eller hummeren ikke har fått i seg nok energi, klarer de ikke å gjennomføre det kraftkrevende skallskiftet, forteller Gro van der Meeren.

Krabben rygger ut av skallet, mens hummer, reke og kreps må bende seg dobbelt og trekke hale, hode, bein og antenner ut gjennom ryggåpningen.

Sveller og sveller

Før selve skiftet finner sted, har krepsdyret vært gjennom en vekstperiode. Store mengder vann er svelget unna; slik øker vanntrykket og hele dyret sveller opp.

Trykket får etter hvert ryggskallet til å løsne langs skjøten – som allerede er svekket av spesielle hormoner. Til slutt henger skallet bare på et slags hengselfeste ved hodeenden, og krepsdyret kan løfte på ryggskallet og baske seg ut.

Det nye skallet er så mykt og tøyelig at det enkelt følger krepsdyret ut gjennom den trange åpningen. I noen tilfeller går det så raskt at det gamle skallet er historie på under 20 minutter.

Ingen spor av alder

– Krepsdyrene forlater ikke bare skallet, de kvitter seg også med gjelleflater og indre skallstrukturer, forteller van der Meeren. Dermed er det heller ikke noe igjen som kan avsløre alderen, i motsetning til hos virveldyrene. De legger nye kalklag, såkalte årringavsetninger, til skjelettet etter hvert som de vokser.

Alderen på krepsdyr bestemmes ved hjelp av merkeforsøk, observasjoner av akvariehummer eller en relativt komplisert kjemisk-nevrologisk hjerneanalyse.

– Det går også an å sette en skallbit i muskelvevet på krabben eller hummeren. Den klarer de ikke å kvitte seg med, og forskerne kan følge aldringen via denne biten. Men i praksis mangler vi en god og anvendelig metode for å kunne si hvor gamle krepsdyr er, sier van der Meeren.

Størrelsen som teller

Etter svellingen og selve vekstfasen, kommer trinn to i skallskiftet. Det nye skallet er i ferd med å stivne, ofte parallelt med at dyret spiser opp sitt gamle skall for å gjenvinne viktige mineraler.

Dyret er fremdeles i en sårbar fase, og holder seg skjult sanden eller sprekker som er tettet igjen med sand.

Hunnkrabber og hunnhummer blir beskyttet av sine mannlige artsfrender siden parringen som regel foregår ved skallskiftet.

I ukene før hunnenes skallskifte har de yngste hannene gjort sitt ytterste for å vokse nok til å hevde seg i konkurransen. Men som oftest går de eldre, større hannene av med seieren. De kan rolig utsette det risikable skallskiftet til etter parringen.

Hunnhummerne på sin side kan styre skallskiftet i forhold til hverandre ved hjelp av dufthormoner. På den måten sørger de for orden i køen hos de mest attraktive hannene.

Herdet for havet

Etter noen timer til dager er det nye skallet herdet og krepsdyrene begynner å bygge opp kroppsvev, enten som rogn eller energireserver under ryggskallet.

– Denne perioden kan vare noen få dager eller uker for larver eller unge dyr. Store individer kan leve flere år i denne tilstanden. Det er temperatur, mattilgang, individtetthet og eggproduksjon som avgjør hvor lang tid det tar før krepsdyret begynner å forberede seg på å skifte skall igjen, sier Gro van der Meeren.

Perioder med lav temperatur forsinker prosessen, men våre nordlige krepsdyrarter er tilpasset disse forholdene. De kan velge om de skal utvikle egg eller kropp. Høy temperatur og mye mat kan få en hunnhummer til å avslutte eggutviklingen og heller konsentrere seg om å vokse, forteller hun.

Makstall på skall

Krepsdyrene er heldig stilt på den måten at skadde, eller i verste fall manglende bein og klør, kan repareres eller gjenskapes. Det skjer i det nest siste trinnet i skallskiftesyklusen. Da bygges det nye skallet opp som en myk hinne innenfor det ytre skallet, og gamle skavanker rettes opp. Også denne fasen kan vare lenge, den går over halvparten av skallskiftesyklusen for noen arter.

Gro van der Meeren forteller at strandkrabbene har et maksimalt antall skallskifter, og stanser opp i denne fasen når samtlige skallskifter er unnagjort. Hummer og taskekrabbe kan derimot vokse hele livet.

På’an igjen

Når et nytt skallskifte er på trappene, sender hunnkrabber, og trolig andre krepsdyr, ut luktstoff som forteller at de er klare for parring og skallskifte. Hannkrabbene er ikke sene med å plukke opp signalene, og går kompromissløst inn i rollen som livvakt.

– Hannkrabbene bærer faktisk hunnene rundt på magen, forteller Gro van der Meeren. Hunnhummerne er ikke fullt så godt vant. De må selv lete opp de mest etterspurte hannene, og satse på at de får slippe inn i deres trygge ungkarsreder.