Skjell har blitt en populær delikatesse og en viktig ressurs over hele verden de siste tiårene. Etterspørsel og produksjon av skjell øker, og i den forbindelse er mattrygghet et viktig stikkord. Dessverre har det blitt rapportert om flere episoder med matforgiftninger av mennesker opp gjennom historien.

Kunnskapen om tilstedeværelse av algegifter i skjell på visse tider av året har eksistert i enkelte kulturer i flere hundre år. I dag testes skjell som omsettes kommersielt, samt at Mattilsynet gir kostholdsråd for visse områder, for å unngå nye forgiftningsepisoder.

Hva er et algetoksin og hvordan blir skjellene giftige?

Skjell, som for eksempel blåskjell, kamskjell og østers, lever av å filtrere sjøvann for planktonalger. Enkelte algetyper kan produsere/inneholde giftstoffer. Ved oppblomstringer av slike giftproduserende alger tas også giftstoffene opp og konsentreres i skjellene. Marine algegifter kan forekomme i skjell til alle årstider, og skjellene tar tilsynelatende ikke skade av selv store mengder gift.

Algegiftene setter ikke smak på skjellene, og folk har derfor ingen mulighet til å kontrollere om skjellene er giftige på egenhånd. De fleste av giftstoffene er kjemiske forbindelser som ikke brytes ned ved frysing eller koking.

Hvilke typer algegifter har vi?

Algegiftene deles inn i hovedgrupper etter hva slags forgiftninger de fører til.

• “Paralytic Shellfish Toxins (PST)” gir lammelser.
• ”Diarrhetic Shellfish Toxins (DST)” gir diaré.
• “Amnesic Shellfish Toxins (AST)” gir hukommelsestap.

I tillegg har vi tre grupper forbindelser som heter azaspiracider, pektenotoksiner og yessotoksiner.

Hvilke metoder har vi for å påvise algetoksiner i skjell?

Alle skjell som skal omsettes kommersielt må testes for forekomst av algetoksiner, og det er internasjonalt kun den såkalte musetesten som er godkjent for å dokumentere at skjell ikke inneholder høye konsentrasjoner av PST og DST. Avhengig av hvilke toksiner som testes, lages ulike ekstrakt fra skjellmaten som injiseres i bukhulen på mus.

For å begrense bruken av mus, og for å få mer informasjon om hvilke algetoksiner som er tilstede, har en rekke kjemiske og immunologiske metoder for analyser av algetoksiner blitt utviklet de senere årene. Man håper at man i løpet av relativt kort tid får utviklet tilstrekkelig gode kjemiske og immunologiske metoder som helt kan erstatte musetesten. Kjemisk påvisning av algetoksiner utføres ved HPLC-MS. For enkelte toksiner eksisterer det også ELISA metoder.

Regelverk

Norge følger EUs regelverk for kontroll med algetoksiner i skjell. EUs regelverk er presentert i: “Official Journal of the European Communities. Commission Decision of 15 March 2002 laying down detailed rules for implementation of Council Directive 91/492/EEC as regards the maximum levels and the methods of analysis of certain marine biotoxins in bivalve molluscs, echinoderms, tunicates and marine gastropods.”

Hva gjør Veterinærinstituttet når det gjelder algetoksiner?

Veterinærinstituttet har i en årrekke arbeidet med problemstillinger knyttet til biotoksiner slik som muggsoppgifter og plantegifter og deres forekomst i fôr og matvarer. Siden 2000 har Veterinærinstituttet også forsket på algegifter i skjell.

Veterinærinstituttet er partner i et større EU finansiert forskningsprosjekt, BIOTOX, som startet ved årsskiftet 2004/05 og som pågår ut 2007. Prosjektet fulle tittel er: “Development of cost-effective tools for risk management and traceability systems for marine biotoxins in seafood”. Prosjektet har 12 samarbeidspartnere i 6 europeiske land.

Veterinærinstituttets virksomhet er konsentrert rundt tre temaer:

• Utvikling av ny metodikk for påvisning av algegifter
• Identifisering av nye algegifter
• Opprensing av algegifter