Økende industrielle utslipp av CO2 skapt et stadig surere havmiljø.

Det er dårlig nytt for de steindøde kalkmassene som utgjør storparten av korallrevene. De står i fare for å gå i oppløsning om forsuringen fortsetter.

Det kan i neste omgang føre til at grunnen forsvinner under beina på de levende korallene.

Et blunk i historien

pH-verdien i havet har sunket med 0,1, noe som i utgangspunktet ikke er egnet til å skremme noen. Men bak den vesle desimalen er de harde fakta likevel urovekkende nok; nedgangen tilsvarer et 30 prosent surere havmiljø det siste hundreåret.

– Denne nedgangen representerer bare et blunk i historien; i millioner av år har pH-verdien ligget stabilt på 8,2, og livet i havet er finjustert til denne verdien. Nåværende pH er målt til 8,1, sier Yngve Børsheim, som er forsker på Havforskningsinstituttet.

Når såpass store endringer skjer på så kort tid har naturen større vansker med å henge med og tilpasse seg.

– Dette er endringer som tidligere har gått over 10 000 til 100 000 år. Nå snakker vi i beste fall om et tidsspenn på 300 år, sier Børsheim.

Kalk til skjul og skjelett

Havet har tatt opp i seg en tredjedel av CO2-et som er sluppet ut i moderne tid. Lenge ble det hevdet at det ikke var noe problem; de store vannmassene absorberte utslippene, og fisk og andre marine organsimer levde like godt om havet surnet en smule.

Nyere målinger og forsøk tyder imidlertid på det motsatte, og de siste fem til ti årene er det i økende grad forsket på temaet.

I grove trekk skjer forsuringen når havet tar opp karbonsyre fra CO2 som får pH-verdien i til å synke. Forsuringen gjør at kalk blir lettere oppløselig.

Mange dyr i havet er avhengige av kalk, og de får problem når skall og skjelett ikke lenger fungerer optimalt.

Kjenner ikke følgene

Korallrevene er katedralene blant havets mange små og store byggverk i kalk. Inntil ganske nylig var de norske revene av kaldtvannskoraller – de største kjente forekomstene – en godt bevart hemmelighet for folk flest.

Den skal ha god tid som vil se et korallrev vokse seg størst i verden; de bygger på med maksimalt to centimeter i året. Til gjengjeld er de langlevde. Nær ni tusen år er alderen på de eldste korallrevene våre.

Både de døde og de levende delene av korallrevet er viktige som gjemmesteder, matfat, jaktmarker og sjekkeplass for mange dyr i havet.

Kan bli korallkrøll

Korallene danner harde skjeletter av mineralet aragonitt – en av hovedformene av kalk og den som er mest sårbar for forsuring.

Aragonitt-skjelettene er helt avgjørende for korallrevene, spesielt når korallen dør og skjelettene komprimeres til masse og grus – fundament for kommende generasjoner.

De ytterste korallgrenene, som ikke er lenger enn 10–20 centimeter, utgjør den levende delen av revet. Det er ikke så mye som faktisk spirer og gror i korallrevene med tanke på at de største revene er opptil 35 meter høye og kan strekke seg flere over flere kilometer.

– Det kan godt hende at de levende korallene tåler lavere pH-verdi, men det hjelper ikke hvis fundamentet de står på går i oppløsning, sier Børsheim.

”Live” forsuring i Middelhavet

Brytes det saktevoksende revene ned, tar gjenoppbyggingen lang tid. Det får konsekvenser for dyrene som holder liv i seg i, på og rundt de grøderike revene.

– Ennå vet vi for lite om disse økosystemene til å kunne si sikkert hvilke følger det får oppover i næringskjeden om korallrevene blir reduserte eller i verste fall forsvinner, sier Børsheim.

Mens forskerne venter på å komme skikkelig i gang med fysiologiske forsøk i tanker og akvarium, kan de benytte naturens eget forsuringslaboratorium. Utenfor middelhavsøyen Ischia sørvest for Napoli strømmer det nesten ren CO2 ut fra vulkanske sprekker i havbunnen.

I nærheten av disse utslippene er kalkdannende organismer helt erstattet av sjøgress, og i utkanten ser en etseskader på skjell og sneglehus. 

Klovnefisk med dårlig nese

En del har forskerne rukket å finne ut i sine egne laboratorier. Blant annet kjenner de følgene for vingesneglen, en vanlig dyregruppe i alle verdenshav og viktig føde for fisk og sjøfugl. Skallet er hovedsakelig av aragonitt.

Fortsetter havet å ta opp CO2 i dagens tempo, vil store havområder bli undermettet på aragonitt, og vingesneglen vil få problemer med å danne skall.

– Dermed blir vingesnegelen mindre konkurransedyktig, og sannsynligvis vil noen av dem forsvinne. Det betyr at en del fiskeslag mister en viktig matressurs, forklarer Børsheim, og understreker at effekten av lavere pH-verdi vil skille fra art til art.

– Snegler og skjell vil naturlig nok slite med store skader på skallene. Vi har sett at krepsdyr får lavere hjertefrekvens, og det er påvist at klovnefisken får nedsatt luktesans allerede ved moderat forsuring.

– Det fører til at den får problem med å kjenne igjen foreldrene og finne tilbake til gyteplassen, sier Børsheim.

Full forsuringsbrems

Børsheim peker på at det også er arter som ikke lar seg plage nevneverdig av surere hav. Blekkspruten ser ut til å tåle forsuring, og sjøgress trives godt ved lavere pH.

– Det kan hende noen steder at naturen tipasser seg en lavere pH. Artene som eventuelt bukker under, kan bli erstattet av andre som trives med den nye pH-verdien.

– Men heller ikke dette vet vi sikkert, og derfor trenger vi mer kunnskap om hvordan økosystemene fungerer, sier han, og understreker at kun drastiske kutt i utslippene av CO2 kan bremse forsuringen av havet.

– Dersom vi fortsetter å slippe ut CO2 til atmosfæren i samme tempo i femti år til, tar det 1000 år før pH-verdien er tilbake på førindustrielt nivå, sier Børsheim.