Noen arktiske dyr har en slik forkjærlighet for is at de går under benevnelsen pagophile – iselskende.

Klappmyss og grønlandssel er slike iselskere; de må opp på drivisflak for å føde unger, felle pelsen og hente nye krefter etter lange næringsvandringer.

Mindre is, økt konkurranse

– Grønlandsselen og klappmyssen er sårbare for endringer i isdekket, og temperaturstigningen i Arktis kan allerede ha ført til problemer for de to artene, sier Tore Haug fra Havforskningsinstituttet.

Direkte merker selene temperaturstigingen ved at den livsviktige drivisen krymper under luffene på dem. På sikt kan et varmere Arktis føre til konkurranse fra sørlige arter, økt eksponering for sykdom og ufrivillige kostholdsendringer.

Lettere fremkommelighet i Arktis åpner opp for mer skipstrafikk og annen forurensende aktivitet.

Vesterisen og Østisen

Både klappmyss og grønlandssel yngler og røyter i Vesterisen. Grønlandsselen har i tillegg Østisen som yngle- og røyteområde. Ellers i året farter de to selartene langt av sted på jakt etter mat.

Grønlandsselene holder seg først og fremst i nærheten av drivisen i Barentshavet, mens klappmyssen trekker mot mer tempererte områder i Norskehavet. Mellom vandringene returnerer de til drivisen for å hvile ut.

Bestander i tilbakegang

Vesteris-bestanden av klappmyss teller knappe 80 000 individer og har vært fredet siden 2007. Bestanden av grønlandssel i Vesterisen ser imidlertid ut til å vokse.

I Østisen lever det rundt en million grønlandsseler; en halvering siden årtusenskiftet.

– En kan ikke se bort fra at problemene til klappmyssen og grønlandsselen kan ha sammenheng med reduksjonen i isdekket. Mindre drivis kombinert med færre og tynnere drivisflak forringer kvaliteten på yngleområdene, sier Haug.

Lett bytte for rovdyr

Vanskelige isforhold – dårlig is og krevende strømforhold – har enkelte år forårsaket massedødelighet blant grønlandsselunger. Det er observert både i Canada og i Østisen, forteller Haug.

Mindre isdekke gjør dessuten selungene mer sårbare for rovdyr.

– Isbjørnen får det enklere når selens yngleområder presses mot land. Større parti med åpent vann gjør det også lettere for spekkhoggeren å jakte, forklarer Haug, som presiserer at bestandene tåler et og annet år med dårlig ungeoverlevelse.

Adresseskifte på gang?

Men med en mer permanent reduksjon av isen frykter Haug at rekrutteringssvikten kan bli en regel snarere enn et unntak. Det kan tvinge selene til å se seg om etter god is andre steder.

– I 2007 ble det oppdaget et helt nytt yngleområde for grønlandssel. Det ligger ved sørspissen av Grønland, langt sør for de tradisjonelle og kjente områdene i Vesterisen.

– Vi spør oss om også klappmyssbestanden i Vesterisen og deler av grønlandsselbestanden i Østisen kan ha flyttet på seg, grønlandsselen kanskje så langt som øst til Karahavet, forteller Haug.

Diett med lite fett

Samtlige arter i den arktiske næringskjeden har stor evne til å ta opp og lagre fett. Energilagrene bygges i den lyse årstiden.

Ved økte sjøtemperaturer kan sørlige arter uten tilsvarende rike fettreserver havne i det arktiske matfatet. For selene, som spiser krepsdyr, lodde og polartorsk, kan det bety en overgang fra fettrik til fettfattig kost.

Det kan gjøre det vanskeligere å bygge opp det nødvendige spekklageret. Et fettfattig kosthold vil også redusere selens evne til å produsere levedyktig avkom.

– Antagelig vil dette være mest problematisk for grønlandsselen som i større grad enn klappmyssen beiter på arktiske arter knyttet til iskanten, sier Haug.

Økosystem i ulage

Selene befinner seg helt øverst i den marine næringskjeden, og Haug mener observasjonene som er gjort av de to artene kan være signal om at alt ikke er som det skal i de økosystemene dyrene lever i.

– Nå haster det med å få kartlagt mulige nye yngleområder og selens helsetilstand og reproduksjonsevne. Slik kan vi få sikkert avklart hvordan klimaendringene påvirker disse artene, sier Haug.