Håper på drivstoff og fiskefôr fra sjøpung

Tunikater, eller sjøpung, er det eneste dyret som lager cellulose og de inneholder rikelig med omega-3. Det kan gjøre dem til alternativer for både bioetanol-drivstoff og som fôr for oppdrettsfisk.

Publisert
I tunikat-farmer i norske fjorder kan vi drive en proteinproduksjon som er utrolige 100 ganger høyere per kvadratmeter havoverflate enn hva vi kan få til per kvadratmeter noe sted på landjorda. Her tunikater ved forsøksanlegget i Øygarden. (Foto: Bård Amundsen)
I tunikat-farmer i norske fjorder kan vi drive en proteinproduksjon som er utrolige 100 ganger høyere per kvadratmeter havoverflate enn hva vi kan få til per kvadratmeter noe sted på landjorda. Her tunikater ved forsøksanlegget i Øygarden. (Foto: Bård Amundsen)

FORNY2020

Forskningsrådets program FORNY2020 bringer resultater fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner fram til markedet. Programmet gir støtte til nystartede bedrifter og kommersialiseringsaktører.

Du har trolig en eller annen gang stukket hånden ned i havet for å dra opp et tau, og opplevd at tauet er fullt av noe lysgult og klissete.

Dette er tunikater. Eller sjøpunger (ciona intestinalis) som vi også kaller dem på norsk.

Dyret er i praksis et levende rør. Det pumper bakterier og andre mikroorganismer inn i den ene enden, og sender helt rent vann ut i den andre enden.

Slik spiser tunikatene mat helt nederst i næringskjeden, uten direkte å konkurrere med fisk og andre dyr lenger opp. Samtidig renser de fjordene og kysten vår.

Ingen bytteetere spiser på tunikatene. Siden dyret får stå i fred, kan det bli 2500–10 000 individer på en kvadratmeter. Hver av dem kan også bli ganske store.

Trives på Vestlandet

Tunikater vokser hele året og er en meget hurtig voksende skapning. De finnes i alle verdenshav. Men de trives ekstra godt i det kalde, næringsrike vannet utenfor svabergene og bryggene på Vestlandet.

Japanere og koreanere spiser tunikater. Ellers har få brydd seg om dem. Til nå.

En gruppe forskere Universitet i Bergen forsøker nå å drive oppdrett av tunikater.

I Øygarden lengst ute i havgapet utenfor Bergen er dyrkingen av tunikater nå i full gang på et pilotanlegg.

Produksjonsmåten minner om blåskjellproduksjon. På anlegget i en liten fjordarm, er store plastduker strukket opp og festet med bøyer og ankere. Mellom de lange dukene strømmer det havvann. Det inneholder fullt av mat til tunikatene.

Når forskningsleder Christofer Troedsson heiser en duk opp av havet og viser oss, er duken fullstendig dekket med store dyr.

Bioetanol og laksefôr

Som det eneste dyret i verden produser tunikater cellulose. Den bruker tunikaten til å bygge røret sitt, eller mantelen som det heter på fagspråk.

Spalter du cellulose kan du få sukker, som igjen kan brukes til produksjon av bioetanol. I dag kommer store deler av verdens bioetanol fra blant annet mais, som kunne ha blitt til menneskeføde.

Tunikater er det eneste dyret som lager cellulose og de inneholder rikelig med omega 3. Det gjør dem til alternativer for både bioetanol-drivstoff og som fôr for oppdrettsfisk. (Foto: Bergen TTO)
Tunikater er det eneste dyret som lager cellulose og de inneholder rikelig med omega 3. Det gjør dem til alternativer for både bioetanol-drivstoff og som fôr for oppdrettsfisk. (Foto: Bergen TTO)

Et alternativ det nå legges ned mye forskningsressurser på å finne ut av, er om vi kan benytte cellulose fra skogen til å lage bioetanol. Men den store utfordringen her er at tremassen også inneholder stoffet lignin. Tunikat-cellulosen inneholder ikke lignin.

Enda mer aktuelt er det å bruke tunikater som fôr til laks og annen oppdrettsfisk. Verden skriker etter mer marine proteiner til fiskefôr, men vi kan ikke hente mer proteiner fra industrifiske enn vi allerede gjør i dag. Norge er klart størst i verden på produksjon av fiskefôr til laks.

En hovedutfordring for produsentene er å produsere fôr som inneholder omega-3 – et viktig stoff fisken ikke lager selv. Størstedelen av omega-3-en til laks kommer nå via industrifiske.

Tørkede tunikater inneholder 60 prosent protein og rikelig med omega-3, og sist men ikke minst: De inneholder smaksstoffer som laksen liker.

Proteinproduksjonen vi kan drive i havet gjennom å dyrke tunikater, kan bli utrolige 100 ganger høyere per kvadratmeter havoverflate enn hva vi kan få til per kvadratmeter noe sted på landjorda.

Og maten tunikatene spiser finnes altså allerede, i form av enorme mengder mikroorganismer i det næringsrike havet.

– Hva er da problemet med tunikatene?

To store utfordringer

Christofer Troedsson er forskningsleder ved tunikatfarm-prosjektet i Bergen. En idé klekket ut av ham og kolleger på Biologisk institutt ved UiB og Uni Research i fellesskap. (Foto: Bård Amundsen)
Christofer Troedsson er forskningsleder ved tunikatfarm-prosjektet i Bergen. En idé klekket ut av ham og kolleger på Biologisk institutt ved UiB og Uni Research i fellesskap. (Foto: Bård Amundsen)

– Vi står over to store utfordringer, forteller Troedsson.

– For det første må vi klare å dyrke tilstrekkelig store mengder biomasse per kvadratmeter til at vi kan gjøre dette lønnsomt. Vi forventer et sted mellom 200 og 100 kg per kvadratmeter. Det er ekstremt mye.

– Men så mye må det bli for å gjøre produksjonen lønnsom. Vi kommer til å få lite betalt for hver kilo, sier han.

I småskalaanlegg klarer Bergen-forskerne å nå dette produksjonsmålet. Men selv om modeller for storskalaproduksjon gjør at de er optimister, vet de ikke sikkert at det er mulig å oppnå det samme i storskala tunikat-farmer.

– Den andre store utfordringen er hvor mye vann vi greier å presse ut av tunikatene. Tunikater består av 19 deler vann og 1 del tørrstoff. Vi må klare å få ut minst 90 prosent av vannet og helst 95 prosent gjennom mekanisk pressing, før vi kan tenke på å selge produktet.

– Dette jobber vi mye med nå. Vi greier nå å mekanisk presse ut 97 prosent av vannet, men vi må klare å gjøre dette svært effektivt om bord i båter som høster tunikatene, samtidig som vi høster flere tonn av dem hvert eneste time.

– Lykkes vi ikke med disse to kritiske faktorene, vil det bli vanskelig å få dyrking av tunikater lønnsomt i dagens marked, innrømmer Troedsson.