Forskere kartlagt dyrelivet i dammer, tjern og innsjøer over hele landet. Resultatet er intet mindre enn 14 nye norske hoppekrepsarter, flere av dem er også nye for vitenskapen.
Hoppekreps er en svært mangfoldig gruppe krepsdyr, som omfatter både raudåte og lakselus. De harpacticoide hoppekrepsene er mest tallrike i marine økosystemer og brakkvann, men den finnes også en god del rene ferskvannsarter.
De fleste arter i ferskvann tilhører familien Canthocamptidae som er utbredt over hele verden. Alle ferskvannsartene er små, ofte mindre enn en millimeter. De fleste er dårlige svømmere og lever på eller mellom substrater som planter, småstein og sediment. De finnes i svært forskjellige livsmiljøer fra små pytter og dammer, til innsjøer, bekker og elver, i grunnvann og grotter, samt i vann- og avløpsnettet. Noen arter kan til og med leve i fuktig mose og løv.
Som andre krepsdyr skifter de skall mellom de ulike livsstadiene, i alt elleve før de når voksenstadiet. De fleste artene har kjønnet formering, men noen arter har jomfrufødsel – partenogenese. En del arter har også en interessant parringsatferd – «precopulatory mate guarding» på engelsk. En voksen hann fester seg til en ikke-kjønnsmoden hunn, og venter på at hun skal bli kjønnsmoden og klar for paring.
Harpacticoiode hoppekreps kan overleve ugunstige perioder, som for eksempel uttørring ved å innkapsle seg i en cyste.
Artsprosjektet – jakten på Norges ukjente arter
Med Artsprosjektet har vi fått en ny giv i jakten på Norges ukjente arter. I HARPOST-prosjektet, et samarbeid mellom NINA, NIVA og Artsdatabanken, har forskerne fra NINA undersøkt forekomst og utbredelse av harpacticoide hoppekreps i Norge og på Svalbard. Parallelt i prosjektet har forskere fra NIVA lett etter en annen gruppe småkreps – muslingkrepsene. Totalt i prosjektet er det registrert 27 nye arter, 14 arter av harpacticoide hoppekreps og 13 muslingkrepsarter.
– Vanligvis kan det går årtier mellom hver gang vi oppdager en ny småkrepsart. Derfor synes vi det er ganske oppsiktsvekkende at vi nå har funnet hele 14 arter som aldri tidligere er registrert i Norge, sier forsker Thomas Correll Jensen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Den norske zoologen Georg Ossian Sars (1837-1927) var en pioner innenfor småkrepstaksonomi og beskrev også flere harpacticoide hoppekreps fra Norge. Sars innrømmet selv at dette er en av de vanskeligste gruppene blant krepsdyrene, som han brukte mye tid på både å identifisere og klassifisere. Sars forutså også at flere arter vil bli funnet i fremtiden, og at hans arbeid kunne betraktes som et grunnlag for videre undersøkelser. (Foto: Oslo Museum/OB.F06454b)
Og han overdriver ikke. Kartleggingen har ført til nær en dobling i antallet kjente hoppekrepsarter som tilhører harpacticoide-ordenen i ferskvann her til lands. Ikke siden zoologen Georg Ossian Sars’ banebrytende undersøkelser for et århundre siden har Norge vært vitne til liknende oppdagelser.
For selv om harpacticoide hoppekreps utgjør en betydelig del av artsrikdommen i ferskvann, er det en dyregruppe vi vet svært lite om. Overvåking av biologisk mangfold i ferskvann i Norge har lenge hatt lav prioritet og har stort sett begrenset seg til de frie vannmassene i innsjøer.
Siden disse hoppekrepsartene hovedsakelig lever i og på strandvegetasjon og i sedimentet, har de dermed unnsluppet granskende blikk og planktonhåver. Til nå.
Gullgravermetoden
Sammen med kollegene Inta Dimante-Deimantovica og Bjørn Walseng har Jensen saumfart pytter, tjern og dammer over hele fastlandet og på Svalbard i jakten på harpacticoide hoppekreps. I tillegg har de gått gjennom det som finnes av samlinger på museer. Selv om utstyret er av en helt annen kvalitet, er selve fremgangsmåten for prøvetaking er ganske lik den Sars brukte i sin tid. Den møysommelige prosessen betegner forskerne som gullgravermetoden:
– Først vasker vi vi prøvematerialet nøye for å få ut de små dyrene som er gjemt blant gjørme og steiner. Deretter dekanterer vi prøven, og filtrerer vannet gjennom en finmasket planktonduk. Til sist gransker og sorterer vi denne suppa under mikroskop, for å se hvilke arter som skjuler seg i mudderet, forklarer Dimante-Deimantovica.
Bjørn Walseng fortsetter jakten på ukjente arter i G.O. Sars’ fotspor. Her samler han harpacticoide hoppekreps i en liten dam. (Foto: Bjørn Walseng, NINA)
Og de fant; 14 arter som aldri før har vært registrert i Norge. To av artene er dessuten nye for Norden, mens tre er nye for vitenskapen. Flere arter har også en nordligere utbredelse enn hittil antatt. Dermed må historien om deler av den norske ferskvannsfaunaen omskrives.
– Mange av artene finnes over hele landet, mens enkelte områder som Svalbard og Sogn og Fjordane har få arter. Noen av de mest spennende oppdagelsene gjorde vi faktisk i nabolaget mitt, forteller Jensen.
Oppsiktsvekkende funn i nabolaget
I Fjerdingbydammen i Rælingen kommune fant nemlig forskerne uforholdsmessig mange arter i et miljø som vanligvis regnes som artsfattig.
I slike myrdammer danner torvmoser (Sphagnum) sine typiske flytende matter langs bredden. Mosen avgir hydrogen-ioner som senker pH-verdien og gjør vannet surt. Få arter kan leve i så sure omgivelser, men i en enkelt moseprøve fra Fjerdingbydammen fant forskerne seks ulike harpacticoide hoppekrepsarter.
– Det er Norges-rekord i harpacticoide hoppekreps, jubler Jensen.
– Vi kan tenke oss at disse artene har funnet seg en egen nisje. Et friområde der de kunne være i fred fra konkurrenter, og mot alle odds har greid å spesialisere seg på dette sure livsmiljø.
En annen interessant observasjon gjorde forskerne i Rødenessjøen i Haldenvassdraget.
– På 25 meters dyp i Rødenessjøen kom vi over vi en brakkvannsart, Nitrokra spinipes spinipes. Denne har trolig levd i innsjøen siden etter siste istid, da innsjøen var forbundet med havet. Etter hvert som vannet har blitt gradvis ferskere har arten tilpasset seg de nye forholdene.
Tilsynelatende øde dammer, tjern og vannansamlinger er rikere enn vi hittil har visst om. Fjerdingbydammen i Rælingen kommune har «Norgesrekord» i harpacticoide hoppekreps, med seks arter i en enkelt moseprøve. (Foto: Thomas Correll Jensen, NINA)
Annonse
Små, men viktige
De harpacticoide småkrepsene spiller en viktig rolle i økosystemene. De spiser blant annet alger og bakterier og blir selv spist av andre virvelløse dyr og fisk. På den måten sikrer de næring til organismene høyere oppe i næringskjeden og resirkulerer næringsstoffer som er viktig for planteplankton og vannplanter.
Harpacticoide hoppekreps kan også brukes som miljøindikatorer. Tilstedeværelse eller fravær av visse arter kan fortelle mye om tilstanden til en innsjø.
– Mange av leveområdene til de harpacticoide hoppekrepsene er under press fra ulike menneskelige aktiviteter. Derfor er det også viktig å kartlegge mangfoldet før arter forsvinner. I framtiden vil det økte kunnskapsnivået om harpacticoide hoppekreps være et verdifullt grunnlag ved blant annet rødlistevurdering, konsekvensutredninger og miljøovervåking, sier Walseng.
Den harpacticoide hoppekrepsen Moraria brevipes, portrettert av G.O. Sars i 1911 og Inta Dimante-Deimantovica i 2015. Dette er den vanligste av de artene som er funnet i prosjektet og finnes over hele landet, med unntak av Svalbard.
Referanse:
Jensen, Dimante-Deimantovica og Walseng: Kartlegging av harpacticoide hoppekreps i ferskvann i Norge. NINA Rapport 1207.
Jensen og Lindholm: Småkreps i ferskvann – hvite områder på artskartet. Fauna, 2011.
