Kulturell kur mot tuberkulose

Under tuberkulosebekjempelsen i Finnmark på 1900-tallet skulle samene siviliseres. Kulturelt underlegne var spesielt utsatte for sykdommen, mente ekspertene.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tuberkulose

Tuberkulose (tæring) er en sykdom som forårsakes av tuberkelbakterien, påvist av Robert Koch i 1882. Bakterien angriper vanligvis lungene, og spres ved nysing eller hosting (dråpesmitte).

Tuberkulose var den sykdommen som tok flest liv i Norge på 1900-tallet, med 300 000 døde. Fra 1900-1960 omkom mellom 6 000 til 7 000 nordmenn årlig. Ofrene var gjerne unge arbeidsføre i 20- og 30-årene.

I Finnmark var smitten dobbelt så høy som landsgjennomsnittet. Regionen fikk som eneste i landet en nasjonal tiltaksplan. Både Staten og flere frivillige organisasjoner bidro til sykdomsbekjempelsen.

Da den norske tuberkuloseloven ble vedtatt i Stortinget i 1900 hadde Finnmark 55 prosent norsktalende, 28 prosent samer og 17 prosent kvener av en befolkning på 32 800 innbyggere.

I dag har rundt 400 000 personer i Norge tuberkulosebakterien i kroppen. Hvert år registreres cirka 300 tilfeller av nysmitte. De aller fleste av disse er enten smittet før 1950, eller de er innvandrere som har blitt smittet i opprinnelseslandet. Sykdommen bryter sjelden ut i Norge. Mest utsatt er syke, gamle og rusmisbrukere.

I Norge ble BCG-vaksinen påbudt fra 1947. Det finnes i dag brukes antibiotika mot tuberkulose, men det oppstår hele tiden restente bakterier.

På verdensbasis er 1,7 milliarder mennesker smittet. Rundt 2 millioner mennesker dør hvert år.

Kilder:
Ryymin, Teemu Sakari: Smitte språk og kultur, Spartacus 2009.
Wikipedia.no
Pasienthåndboka.no
Lommelegen.no

Tuberkulose var den sykdommen som krevde flest liv i Norge i første halvdel av 1900-tallet.

Finnmark var hardest rammet og fikk som eneste fylket i landet en nasjonal tiltaksplan.

Den norske nasjonalforeningen mot tuberkulose ble stiftet i 1910, og var ledet av fremstående leger og datidens samfunnselite.

Nasjonalforeningen satte i 1914 igang en tiltaksplan som gikk ut på å isolere smittefarlige personer, desinfisere og opplyse om smitte.

Men like viktig i tiltaksplanen var prosjekter som skulle heve samer og kveners kulturelle nivå.

– Foreningen mente at opplysningsarbeidet var for viktig til å overlates til de lokale, som ble ansett som ute av stand til å klare oppgaven på egenhånd, sier Teemu S. Ryymin, forsker ved Rokkansenteret, ved forskninsselskapet Unifob.

Han har nylig gitt ut en bok om temaet.

Samene skulle opplyses

Sykdomsbekjempelsen i Finnmark var sterkt preget av kulturelle fordommer i det multietniske fylket. Særlig kulturelle forestillinger knyttet til samene spilte en stor rolle i utformingen av den vitenskapelig baserte forebyggingen, utformet mellom 1910 og 1920.

Antagelser om at samene var spesielt sårbare for tuberkulose var basert på forestillinger om at de var skitne og kulturelt underlegne. Majoritetsbefolkningen følte seg derfor forpliktet til å sivilisere dem.

–Tuberkulose ble oppfattet som en sivilisasjonssykdom, og samene ble ansett som en særlig usivilisert befolkningsgruppe. Dette førte til at den medisinske forebyggingen ble innvevd i en storstilt siviliseringsplan, sier Ryymin.

Norsk som medisin

Tuberkulosebekjempelsen i Finnmark var i første halvdel av 1900-tallet påvirket av skiftende medisinsk kunnskap og kulturelle forestillinger om minoritetsbefolkningen. (Illustrasjon: Riksarkivet)

Nasjonalforeningen mente at samene levde under forhold der vanlige hygienetiltak ikke var tilstrekkelige, og særlig ble gammene ansett som farlige.

– Mange gammer ble brent til grunnen og man bygde norske trehus som erstatning. Etter hvert ble befolkningen i Finnmark også tilbudt gunstige lånebetingelser for å sette i gang husbygging etter norsk standard, forteller Ryymin.

Siden det samiske språket ble ansett som mindreverdig, mente myndighetene at det ikke var mulig å opplyse samene på deres eget morsmål. For å kunne bli siviliserte, måtte de først lære seg norsk.

– Sykdomsbekjempelsen ble til dels formet som en fornorskingsprosess. I skolen og kirken skulle det brukes norsk i stedet for samisk og kvensk, sier Ryymin.

Teknologi overgår kultur

I mellomkrigstiden rundt 1930 skjedde det så en brå endring i sykdomstiltakene. Tuberkulosearbeidet ble teknifisert og det kulturelle arbeidet tonet ned.

Opplysningsarbeidet foregikk fremdeles på norsk, men da legene på 1930-tallet diskuterte tiltak mot sykdommen og vurderte risiko, var det smittebærere i hjemmene som ble sett på som det sentrale, ikke det samiske språket og den samiske kulturen.

Tuberkelbasillen kan forårsake sykdom i alle deler av kroppen, men lungetuberkulose var den mest omtalte og farligste sykdomsformen. Alvorlig syke kunne spre denne smitteformen gjennom hosting.

Utover 1930-tallet ble det derfor iverksatt tiltak for å finne de smittede så tidlig som mulig. Blant annet ble det plassert røntgenstasjoner rundt omkring for å oppspore smittekilder, og en igangsatte kirurgiske inngrep.

– Da forestillingen om en forbindelse mellom tuberkulose og sivilisasjonsstadium ble oppløst på 1930-tallet, ble spillerommet for de kulturelle stereotypiene i tuberkulosearbeidet mindre, sier Ryymin.

Kulturen kommer tilbake

Teemu S. Ryymin har nylig gitt ut boken Smitte, språk og kultur, som omhandler tuberkulosearbeidet i Finnmark. (Foto: Kim E. Andreassen)

Etter annen verdenskrig fikk Norge en ny tuberkuloselovgivning som krevde masseundersøkelser med obligatorisk skjermfotografering. Igjen ble samenes språk og kultur brakt på banen.

Men denne gangen i motsatt fortegn for å effektivisere undersøkelsene.

– Etter krigen mente myndighetene at en burde ta i bruk samisk språk for å oppnå effektivitet i skjermbildeundersøkelsene, og utover 1950-tallet foregikk systematisk opplysningsarbeide på samisk, forteller Ryymin.

Bruken av samisk hang sammen med at minoritetspolitikken i Norge hadde endret seg etter krigen. Blant annet hadde det blitt satt ned en samekomité som gikk inn for å beskytte samisk språk og kultur.

Powered by Labrador CMS