Mens én av ti personer mellom 25 og 65 år er uføretrygdet, står denne gruppen for hele ett av to dødsfall blant personer i samme alder.

– Mange har forsket på omfanget av og veksten i uførepensjoneringen. Det er derimot svært få som har tatt for seg de uføres levekår og de uføres dødelighet, påpeker Jon Ivar Elstad, forsker ved NOVA.

Siden uføretrygd tildeles på grunn av problemer knyttet til helsen, antar mange at det er en selvfølge at uføre har høyere dødelighet enn andre, ifølge Elstad. Problemet med denne forklaringen er at de uføre ofte ikke dør av det som de ble uføretrygdet av.

Mesteparten av uførepensjoneringen skyldes muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser, og disse diagnosene er praktisk talt fraværende i dødsårsaksstatistikken.

Stor variasjon

– Dødeligheten har imidlertid sammenheng med blant annet vilkårene de uføre har stått overfor tidligere i livet og levekårene og de sosiale omgivelser de har møtt etter at de ble trygdet, forteller Elstad.

Elstad har delt inn Norge i 35 regioner, og resultatene viser at dødeligheten blant uføre mellom 40 og 66 år varierer fra 6,8 prosent til 10,7 prosent over en 5-årsperiode.

– Utgangspunktet for studien var kunnskapen om at det er store geografiske forskjeller i helse. Det viser seg at de geografiske forskjellene er enda større blant uføretrygdede, forteller Elstad.

Faller utenfor

Studien er basert på registerdata fra FD-Trygd som inneholder informasjon om alt fra inntekt og familieforhold til utdanning og uføretrygd. Ut fra dette har Elstad kunnet se hvilke faktorer som har en effekt på dødelighet.

– En del av den geografiske variasjonen henger sammen med at de uføretrygdedes individuelle helserelaterte levekår også varierer fra sted til sted. Dette er blant annet ekteskapelig status, inntekt og utdanning, sier Elstad.

Forskjellen mellom de uføres egen inntekt og inntektsnivået blant ikke-uføre i lokalsamfunnet har enda større innvirkning på dødeligheten. Dette støtter teoriene om at såkalt relativ deprivasjon og relativ inntekt har betydning for sosial ulikhet i helse, forklarer forskeren.

– Antakelsen er at personer med økonomiske ressurser som ligger betydelig under det som er vanlig i lokalsamfunnet, oftere vil oppleve sosial marginalisering. Dette kan igjen virke uheldig inn på psyken og atferden, og dermed dødeligheten, forteller Elstad.

Ikke bedre jo flere

Den viktigste forklaringen på de geografiske forskjellene i dødelighet blant uføre er imidlertid at de samsvarer med forskjeller i dødelighet blant befolkningen generelt.

– En sannsynlig tolkning er at helserelaterte livsbetingelser knyttet til næringsliv og arbeidsplasser, materiell levestandard, levemåter og livsstil varierer geografisk.

– Disse vil over tid sette sitt preg på dødsrisikoen til hele lokalbefolkningen, både de som på et visst tidspunkt er blitt uføretrygdet, og de som ikke er det, forklarer Elstad.

Selv er han mest overrasket over at han ikke fant grunnlag for hypotesen om at en høy prosentandel uføretrygdede i et geografisk område ville føre til lavere dødelighet blant uføre. Bakgrunnen for hypotesen var en antakelse om at en høy uføreandel et sted kunne antyde at terskelen for å få uførepensjon var lavere der.

– Dermed ville de uføre i området i gjennomsnitt ha mindre helseproblemer når de ble uføretrygdet, og derfor også ha lavere dødelighet. Når dette ikke stemte, kan det tyde på at helseplagene folk har når de blir uføretrygdet, og livsomstendighetene de utsettes for etterpå, fungerer noenlunde likt overalt, sier Elstad. 

Lenke:

Forskningsrådets program Folkehelseprogrammet (FOLKEHELSE)