– Vi vil sannsynligvis bli forbløffet over hvor fort verden endrer seg i en klimavennlig retning, når vi først har passert vippepunktet, sier professor Karen O’Brien ved ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Universitetet i Oslo.

Hun tror at helt vanlige enkeltpersoner vil spille en nøkkelrolle.

Den siste delen av FNs klimapanels femte hovedrapport ble nylig lansert, og verdens klimaforskere er sikrere enn noen gang på at vi vil få en endring i verdens klima. Hvor stor endringen blir, kommer an på innsatsen som gjøres av klodens innbyggere.

O’Brien, som er en av rapportens hovedforfattere, mener verden står foran en enorm sosial omveltning, og at vi alle kan bidra – men kanskje på en annen måte enn vi har tenkt på før.

Å endre et system

– Det er viktig at globale ledere setter et ambisiøst, globalt utslippsmål og investerer i effektiv og fornybar energi. Men vi kan ikke bare lene oss på politikere. Vi trenger å forstå hvilken rolle vi selv kan spille. Ser vi historisk på det, har store sosiale transformasjoner begynt i det små. Enkeltpersoner har betydd mye, sier O’Brien.

Hun trekker fram bevegelsen mot slaveriet som eksempel på hvordan en sosial transformasjon kan starte.

For 200 år siden var afrikanske slaver en akseptert arbeidsstyrke i blant annet England, før en liten gruppe i London begynte å stille spørsmål. De arrangerte møter på puber, i kirker, de delte ut flygeblader og dro til parlamentet for å snakke med politikere.

De fikk med seg flere og flere mennesker, og til slutt måtte det politiske og økonomiske systemet respondere. I 2002 slo Den internasjonale straffedomstolen fast at slaveri er en forbrytelse mot menneskeheten.

– Selv om en systemendring kan virke langt borte nå, vil vi sannsynligvis oppleve noe lignende i klimasaken. Vi ser i dag at unge mennesker utfordrer oppfatningen av at vi må ha olje for å klare oss. Besteforeldre engasjerer seg for barnebarna, og forsikringsselskaper er i ferd med å våkne opp, sier O’Brien.

Klimaendringer rundt kjøkkenbordet

Når O’Brien blir spurt om de tre viktigste tiltakene enkeltpersoner kan gjøre i en innsats mot klimaendringer, foreslår hun følgende:

• Vi kan utfordre antakelsene våre om hvordan verden er organisert. Vi tar gjerne dagens systemer for gitt ved å tro at maktkonstellasjoner, finansielle systemer og sosiale hierarkier er uunngåelige. I stedet bør vi se på hvilke interesser som opprettholder dem.
• Vi må oppdatere forståelsen vår av lederskap og innse at alle kan være ledere i enkelte situasjoner og på ulike arenaer. I dag venter vi ofte på at noen andre skal lede an, spesielt autoritetspersoner.
• Vi kan snakke om klimaendringene. La tanker om og bekymringer for framtiden bli et tema sammen med familie, venner, naboer, kollegaer og ukjente. Snakk om det rundt kjøkkenbordet, spør andre hva de synes de selv kan gjøre, eller be om en vegetarrett når du er ute og spiser. Slik kan du skape ringvirkninger, langt utover det du tror du kan påvirke, og tenne gnisten hos andre.

– Det politiske og det personlige henger tett sammen. Akkurat nå lar vi politikere og næringslivsledere bestemme. Mangelen på effektiv dialog fører til polariserte klimadebatter, og temaet blir abstrakt og fjernt fra hverdagen til mennesker, sier O’Brien og legger til:

– Når klimaendringer diskuteres som et sosialt og kulturelt tema, ja til og med et menneskelig tema, vil vi se et mye videre spekter av løsninger.

Må erkjenne at folk er forskjellige

Men hvordan overvinner man sosiale barrierer? Sett at en selv har lyst til å spise mer vegetarisk mat, mens kjæresten sier at han må ha kjøtt for å bli mett. Hva gjør man da?

– Å endre et eksisterende system handler i svært stor grad om relasjoner. Du kan ikke presse noen til å forandre seg, men det du kan gjøre er å påvirke systemet. Du kan også være en leder innenfor ditt eget miljø, der du er et eksempel for andre, sier O’Brien.

Selv blir hun ofte utfordet av dem hun har rundt seg. For eksempel spiser hun helst vegetarmat, men hun har tre barn som er glade i kjøtt. Da lager hun veggieburger til seg selv og kjøtt til resten av familien. Noen dager er det imidlertid for krevende, og derfor beskriver hun seg selv som «flexitarian» heller enn «vegetarian».

– Skal vi få til en systemendring, må vi erkjenne at folk er forskjellige. Vi kan ikke bare se på én stor løsning som skal gjelde for alle. Vi har ulike verdier og verdenssyn, og hvis vi skal løse klimautfordringen i fellesskap må alle må ta utgangspunkt i seg selv.

– Samtidig er klimautfordringen høyst politisk, fordi det handler om å få ulike mål og interesser på bordet og håndtere motsetninger og konflikter.

En kritisk masse

Ifølge samfunnsforskning er det slett ikke slik at alle må overbevises eller stå bak en sosial forvandling. En slik endring handler heller om å få ballen til å rulle såpass fort at den til slutt ruller av seg selv.

– Det ser ut som endringer ofte kommer når du har en kritisk masse som endrer deler av systemet. Det kan faktisk være nok å få ti prosent av befolkningen med på laget, sier O’Brien.

Samfunnsgeografen mener at det ligger et enormt og, frem til nå, ubrukt potensiale i hva enkeltindivider kan gjøre for å få en systemendring. Oppmerksomhet om dette potensialet kan motivere oss til å stille nye spørsmål og tenke på andre måter, tror hun.

– At det er vi selv som forårsaker klimaendringene, er et optimistisk budskap. Det kan gi oss en følelse av makt: vi kan faktisk bidra til å transformere samfunnet i en bærekraftig retning.

– Samtidig innser hver enkelt av oss at det ikke bare er «meg», det er «vi». Vi har et kollektivt ansvar for å engasjere oss, og det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å la klima bli et menneskelig tema, sier O’Brien.