Befolkningsveksten i de største norske byene er i dag veldig høy. Folk skal leve sammen, samtidig og i bærekraftig fellesskap. Det krever god byplanlegging.

Med byggingen av Munchmuseet i Bjørvika og planene om fornyelse av Tøyen bydel i Oslo, er diskusjonen om offentlig styrt byplanlegging på ny aktuell.

Avgjørelsene om utbyggingen på Tøyen blir av mange politikere, forskere og byboere omtalt som et eksempel på offentlig styrt byplanlegging på sitt aller beste.

Bjørvika får sitt sårt tiltrengte kulturbygg plassert strategisk utenfor næringsbyggene i Barcode-rekken, og Tøyen får sine etterlengtede velferdstilbud som skal gi bydelen det løftet det fortjener.

Men det finnes også dem som mener at de foreslåtte tiltakene vil få negative konsekvenser for folk på Tøyen. Og spesielt utsatt er innvandrere og folk på trygd eller med lave lønninger:

Boligprisene og de økte husleiene kan føre til at de som ikke kan betale må flytte ut, mest sannsynlig lenger øst og lenger ut av byen.

Fra offentlig til markedsstyrt byutvikling

Da drabantbyene og t-banen i Oslo ble bygget, var det staten og kommunen som planla, styrte og betalte for det meste av byutviklingen i Norge.

Fram til slutten av 1970-tallet regulerte myndighetene boligmarkedet og sørget i praksis for at boligene var tilpasset folks inntektsnivå og dermed tilgjengelig for alle.

Så snudde Norge seg raskt mot markedsstyrt byutvikling. Siden 80-tallet har byutviklingen i all hovedsak vært dominert av privat eiendomsutvikling. Det betyr at byutvikling styres av markedet, og det offentlige skal i liten grad gripe inn i de markedsstyrte prosessene.

Over 90 prosent av de reguleringsplanene som fremmes i Norge i dag er startet og utviklet av private eiendomsutviklere. Blant unntakene er noen store reguleringsplaner for nye byområder, som Bjørvika og Filipstad i Oslo.

Et nytt Tøyen

Tidligere i år ble Oslo-politikerne enige om å flytte Munchmuseet fra Tøyen til Bjørvika.

Som kompensasjon er Tøyen lovet velferdstiltak som badeland, parkanlegg, vitensenter og friluftscene. Det meste skal være på plass innen 2018.

To bygårder som i dag er kommunale boliger skal gjøres om. Den ene skal bli til studentboliger mens den andre skal seksjoneres og selges.

Ståle Holgersen, stipendiat ved Lund Universitet, mener denne typen offentlig byplanlegging vil straffe seg. Han forsker på gentrifisering i nordiske byer.

Begrepet gentrifisering brukes om situasjoner der folk må flytte fra et område fordi det har blitt for attraktivt å bo der. Økte husleier gjør det umulig for folk med lav inntekt å bli boende.

Det har blant annet skjedd i Sødermalm i Stockholm, der folk med lave inntekter har flyttet lengre og lengre vekk fra sentrum.

• Les også: En treby strekker seg mot himmelen

Nye Tøyen ikke for fattigfolk?

Holgersen peker på flere forhold som kan få konsekvenser for fattige folk på Tøyen.

For det første har politikerne valgt å selge kommunale boliger, og gjør dermed leie-boliger om til eie-boliger. Det gjør at folk på trygd, nye innvandrere og andre lavtlønnede ikke lenger kan bo der.

– Det virker som om Tøyen skal “reddes” uten at bydelen blir gjort finere for alle som bor der, men heller gjennom å bytte ut noen av dem med en annen type mennesker, mener Holgersen.

• Les også: Den usynlige byen blir synlig

For det andre ligger Tøyen til så sentralt i Oslo at de med dårlig økonomi må flytte lenger ut fra sentrum.

I avtalen om Munchmuseet og utvikling av Tøyen står det at Oslo kommune skal kjøpe 600 nye kommunale leiligheter fram mot 2017 og at «det skal her vektlegges spredning av den kommunale boligmasse over hele byen».

Likevel mener Holgersen at disse boligene mest sannsynlig vil etableres lengre øst og lengre bort fra byen.

– Man kan si at Oslo kommune i beste fall flytter problemene rundt i byen, heller enn å løse dem, sier Holgersen.

For å unngå at fattigere folk må flytte ut av byen, foreslår Holgersen å plassere flere kommunale boliger på vestkanten.

– Men jeg anser det dessverre som lite sannsynlig at dagens byråd flytter fattigdommen i Oslo vestover, sier han.

Hvordan fornye bydeler

Holgersen mener man likevel må fortsette å gjennomføre tiltak i belastede områder i byen.

Men med bakgrunn i egne og andres studier om gentrifisering, mener han det er lite klokt å gjennomføre en massiv oppussing over kort tid i en veldig sentral bydel i et land med veldig mye penger.

–Selv om intensjonen med investeringene ikke er å sparke fattige familier ut av Tøyen, kan det derimot bli konsekvensen. Og det er det siste man må evaluere byplanlegging etter - ikke det første, sier Holgersen.

Offentlig kontroll på byplanlegging

Karl Otto Ellefsen, rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, erkjenner at offentlige investeringer i Tøyenområdet vil øke boligprisene, noe som kan føre til at svake grupper presses ut til dårligere og mindre tilgjengelige byområder.

Men han mener også at dette så langt ikke har vært et stort problem i Oslo. Han mener Tøyen-initiativet burde kommet for lenge siden.

Ellefsen har nemlig sett seg lei på at store krav til økonomisk utbytte og privat initierte reguleringsplaner ensidig styrer byutviklingen vår.

Det nyliberalistiske regimet som har styrt planleggingspraksisen de siste årene har ikke evnet å styre byutviklingen på en god måte, mener han.

• Les også: - Zombie-urbanisme preger Bjørvika

En mer variert befolkning

Ellefsen peker på andre eksempler på at folk må flytte på grunn av stigende leiepriser i Oslo.

På Tjuvholmen har boligutviklingen i all hovedsak dreid seg om investeringer for kjøper, der boligene er ment for å plassere penger, ikke folk.

Også tradisjonelle områder som St. Hanshaugen og Kampen der husleieprisene har økt, bor det nå i praksis ingen med relativt lav inntekt.

På Østkanten mener han bildet er mer sammensatt: Sagene, Bjølsen, Torshov, Grünerløkka og Gamlebyen har fortsatt stort mangfold i befolkningen.

- Det er viktig nå at det settes opp mål om bred befolkningssammensetning i bydelene i Oslo og at dette i større grad blir styrende for bypolitikken, sier Ellefsen.

- Man er dessverre for lite bevisst i Oslo når det gjelder dette. 

Han mener imidlertid at å endre befolkningssammensetningen på Tøyen er en del av opprustningen av bydelen. Og at det da vil bli en mer sammensatt befolkning i bydelen. 

- Det er enda en lang vei å gå til man får en sitasjon på Tøyen der alle svake grupper blir ekskludert, sier han.

• Les også: Klimanøytral bydel – miljøvennlighet i praksis

Aktivisme kan endre planer

Så hva er å foretrekke av offentlig byplanlegging eller privat eiendomsutbygging i byen? Finnes det muligheter der man kan få til byfornyelse som ikke går ut over folk med lav inntekt?

I boka The Just City, argumenter planteoretikeren Susan Fainstein for byutvikling som ikke styres av økonomisk vekst, men heller av prinsipper om demokrati og lik fordeling av godene.

Fainstein viser hvordan bydelsfornyelse kan være mer inkluderende og ha mer fokus på behovene til folk med lav inntekt og ulik etnisk bakgrunn.

Et viktig element, mener hun, er boliger som folk har råd til å bo i.

Hun skriver at beboere og sivilsamfunnet bør få ta større del i planleggingen og få være med på beslutningene om byen deres.

Rektor Ellefsen mener også at sivilsamfunnet bør inkluderes. 

Det finnes flere eksempler i norsk planleggingshistorie der beboere har gjort en forskjell: Rivning av de gamle arbeiderkvartalene i indre Oslo ble stoppet av politisk aktivisme og organisasjoner som etter hvert omfattet mange. Og bymotorveien som skulle gå over Bakklandet i Trondheim ble stoppet av beboeraksjoner.

– Gjenreising av norsk byplanlegging dreier seg nettopp om å finne systemer som tar vare på fellesskapets interesser, sier Ellefsen. 

– Markedsmekanismer sikrer på ingen måte god byutvikling, avslutter han.

Referanser:

Retten til byen - Foredrag og blogginnlegg av AHO-rektor Karl Otto Ellefsen

The Just City - av Susan S. Fainstein