I dag har vi rundt 30 ulver som har sitt territorium i Norge, og det finnes omtrent 50 ulver som vandrer fram og tilbake mellom Norge og Sverige. De norske ulvene skal hovedsakelig holde seg innenfor ulvesonen som strekker seg fra Rendalen i nord til Aremark i sør og inkluderer blant annet Oslo, Bærum og Hvaler. Etablerer ulven seg utenfor ulvesonen, blir den som oftest tatt av dage.

De 30 ulvene i Norge kan få tre kull i året. Blir det født flere kull enn det, skal de i prinsippet avlives. 

Dagens norske ulv lever altså et temmelig regulert liv. Så hvor vill er den da egentlig i dag? 

– Mange er opptatt av ulv som vill, naturlig og ekte. Den moderne forvaltningens utfordring er at detaljert overvåkning og styring kan gjøre at «den nye norske ulven» mister sin status som vill og autentisk – og at folk etter hvert ikke ser verdien av å bevare den, sier Håkon B. Stokland ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.

Han har skrevet doktorgrad om hvordan bevaring og forvaltning av ulv har blitt utført i praksis, og konsekvensene av det.

Nærmest utryddet i over 100 år

Da ulven ble fredet i 1973, var den så godt som utryddet. Kun et par streifdyr vandret rundt i norske skoger. Ulven hadde da vært på randen av utryddelse i nærmere hundre år.

Fram til midten av 1800-tallet var det flust opp med ulv, men så førte opprettelsen av statlige skuddpremier til at ulvebestanden begynte å krympe. Etter hvert ble det utviklet ulike metoder for å fange ulv, blant annet ulvefeller. Det fantes også «vandrer-lærere» som dro fra sted til sted for å lære bort fangstmetoder. Ulven levde under hardt press, og på tidlig 1900-tall var det en topp i tiltakene for å utrydde rovdyr.

– Bestanden gikk betraktelig ned. Tiltakene kan tolkes som en måte å ville ordne naturen på, hvor man ønsket å utrydde rovdyr for å favorisere viltbestanden. Fisk- og jegerforeninger var en sterk drivkraft her. Disse foreningene var gjerne dominert av en kulturell elite som var opptatt av jakt, sier Håkon B. Stokland.

Fra intens jakt til vern

I 1936 blir Statens viltundersøkelser opprettet. Dette er forløperen til Norsk institutt for naturforskning (NINA). Ulven fortsetter å være nærmest ikke-eksisterende i norsk fauna i flere tiår, uten at forvaltningen gjør noe med det.

På 70-tallet skjer det imidlertid et ideologisk skifte i samfunnet. En økologisk tankegang blomstrer opp, internasjonalt og i Norge. Det influerer også på forvaltningen av naturens ressurser. 

– Man går nå bort fra den utilitaristiske forvaltningen, altså troen på å styre naturen kun med tanke på å maksimere ressursutnyttelsen, og går over til en mer økologisk tankegang hvor naturen skal fungere på egne premisser, sier Stokland. 

Rovdyrene endrer status. I stedet for å ville utrydde ønsker man nå å verne dem. Det argumenteres også med at viltpopulasjonen ikke er blitt større ved å utrydde rovdyr som ulv. Norge vedtar dermed å verne ulven permanent i 1973.

Det skal likevel gå lang tid før ulven igjen er en del av norsk fauna. Først på 80-tallet begynner bestanden så smått å vokse gjennom innvandring fra Sverige, Finland og Russland.

Den nye norske ulven

Når ulven kommer tilbake i Norge, har samfunnet rundt den endret seg mye. Debatten for og mot verning av ulv starter for alvor, og frontene er steile. Og de blir ikke mindre steile med årene.

– Det som har skjedd på de 150 årene siden sist ulv var utbredt i Norge, er at de som har sau og rein har endret sine vaner med oppfølging av dyr på utmarksbeite. Ingen gjeter lenger de store flokkene med sau og rein kontinuerlig. Det blir problematisk når vi får tilbake ulven, sier Stokland. 

– Det som også skjer når ulven begynner å komme tilbake, er at man ikke vet hvordan man skal forvalte den. Beskyttet ulv er et nytt forvaltningsobjekt, og man må finne ut hva freding betyr i praksis.

Ulven i Norge i dag er på mange måter lik den som levde her på 1800‐tallet. Den jakter, spiser, sover, får avkom og lever alene eller med familiegruppene sine. Men den er også på mange måter temmelig ulik. Den holdes innenfor et relativt lite geografisk avgrenset området, og bestanden holdes helt på grensen til det som er betraktet som en levedyktig populasjon.

Russisk innvandring hindrer innavl

– Jeg har undersøkt hvordan ulike instrumenter og teknikker er tatt i bruk for å muliggjøre og gjennomføre forvaltning og styring av ulvene. Dette definerer jeg som styringsteknologier. Jeg har funnet en betydelig vekst i bruken av styringsverktøy i norsk ulveforvaltning siden 1960‐tallet. Dette er et bilde som synes å gjelde også for naturforvaltning generelt og i internasjonal sammenheng, utdyper Stokland.

Kartlegging og overvåkning av ulven er ett av styringsverktøyene. Dagens forvaltningspraksis forutsetter en detaljert overvåking av bestanden. I dag foregår overvåkningen primært med ulvesporing, genteknologi, GPS og radiomerking. 

Den spede start på overvåkningen foregikk gjennom å samle info fra aviser om ulveobservasjoner.  Det viste seg imidlertid at observasjonene ikke var pålitelige.

Så blir ulvespor registrert og talt, men denne metoden begrenser seg hovedsakelig til vintermånedene.

Etter at genteknologi blir en del av kartleggingen, samles det inn avføring, pelsrester samt restmateriale fra døde ulver. Dette blir analysert i et laboratorium i Trondheim som lager genprofiler av ulvene.

Nesten alle ulver helt tilbake til 1983 er plottet inn i en stamtavle, og familietreet viser at nesten alle ulvene på 80-tallet hadde sitt opphav i to russiske gråbein. Senere er det kommet inn fem russiske ulver til (en i 1991 og fire etter 2007), noe som har hjulpet på innavlsproblematikken. 

– Det har vært mye debatt om at den norske ulven ikke er norsk. Gjennom genmateriale kan man skille skandinavisk ulv og russisk ulv fra hverandre, men i praksis er de så godt som like, sier Stokland.

Har utviklet ny metode

– Det å studere styringsteknologier har vært lite forsket på, og man har sett lite på konsekvensene av ulike styringsteknologier. Mitt prosjekt har vært å undersøke forvaltningen i praksis, sett gjennom et historisk perspektiv. Jeg har for eksempel villet se på hvordan man har kommet frem til dagens bestandsmål. Og undersøke hvordan styringsteknologiene påvirker objektene – ulvene – de skal styre; hvordan dette endrer dem og måten vi ser dem på, forklarer Stokland.

Han har utviklet en ny tilnærmingsmåte for å studere forvaltning av truete arter. Denne metoden gjør at man kan studere den dramatiske økningen i styringsverktøy – og se på alle styringsverktøyene i sammenheng.

– Dette har vært en blindflekk i forskningen. Jeg mener denne metoden har god overføringsverdi til å studere og vurdere forvaltingen av andre truede arter.

Kan styre genetisk utvikling

– Bevaringen av ulven ville ikke vært mulig i praksis uten styringsverktøy som bestandsmål, ulvesone, overvåkning og genteknologi. Men styringsverktøyene medfører også endringer av den naturlige ulven og hvordan den er inkorporert i statlig styring, sier Stokland.  

– Den statlige styringen og genteknologien gjør at vi kan gripe inn og prioritere ulver med de mest verdifulle genene. Vi kan altså styre den genetiske utviklingen til en viss grad. Den nye forvaltningens utfordring er at den intensive og detaljerte styringen gjør at man kan stille spørsmål ved hvor vill ulven i dag er.

– På en annen side har denne styringen i stor grad vært nødvendig for å bevare en såpass kontroversiell art, konkluderer Håkon B. Stokland.