Thor S. Larsen startet allerede å forske på isbjørn på midten av 1960-tallet på Svalbard. I 1972 ble han ansatt som leder for biologisk avdeling ved Norsk Polarinstitutt, og fra 1990 til 1991 var han forskningsdirektør.

I vår var den pensjonerte isbjørnforskeren tilbake på Svalbard, denne gangen for å bistå sin gamle arbeidsplass med kartlegging av ynglehi for isbjørn på den vestlige delen av Kongsøya. Området er kjent som et viktig hiområde. Det er hele 27 år siden sist Larsen deltok på isbjørnekspedisjon i dette området.

Store endringer

Mye har forandret seg i Svalbardsamfunnet siden han kom til Svalbard første gang, som assistent for Polarinstituttet i 1961.

– Longyearbyen har gått fra å være et klassedelt gruveanlegg til et pulserende og mangfoldig samfunn, med gruvedrift, forskning, turisme og livlige forretningsvirksomheter side om side, sier den aktive pensjonisten.

Til daglig underviser og veileder han studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås og er i tillegg er involvert i en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter verden over.

Gamle minner

Men på Kongsøya var ingenting forandret. Basen var ”Bjørnehjørnet” på Kapp Koburg ved foten av fjellet Hårfagrehaugen.

Hytta ble satt opp av bergmester Mercoll i 1936 og var som den alltid har vært, med to køyer, hjemmesnekrede stoler, bord og en ovn, og kledd med tjærepapp på utsiden for å holde vinden ute.

Gardinene fra 1980-årene henger der fortsatt og ingen har tatt med seg sjakkbrettet som Larsen skar ut av drivved for mange år siden. Fjellene var de samme og isbjørnhiene lå der de pleier å ligge.

Erfaring

Det var Norsk Polarinstitutt som tok initiativ og spurte den erfarne isbjørnforskeren om han var interessert i å delta på isbjørnekspedisjon i år.

– Thor har mye kunnskap fra sine mange år i felt om isbjørn som det er viktig å få overført til oss som driver med isbjørnforskning i dag, og det er hovedgrunnen til at vi ønsket å ha han med, sier Polarinstituttets isbjørnforsker Jon Aars.

I tre uker var Larsen sammen med seniorrådgiver Øystein Overrein fra Norsk Polarinstitutt på feltarbeid. På sine daglige runder på ski på den sørvestlige delen av øya observerte tospannet totalt 25 sikre og 7 mulige hi. De kartla isbjørnhi og registrerte kullstørrelser.

God sesong

– De fleste binner hadde tvillinger, to hadde trillinger, noe som er ganske sjeldent. Den siste uka ble tolv av hiene nærmere undersøkt. Da hadde alle binnene forlatt hiene og vandret ut i isen for å jakte sel og fostre opp småbamser, forteller Overrein.

Tilsvarende overvåkning ble gjort over åtte ulike år på 1970- og 1980-tallet, siste gang i 1985. Overvåkingen i år tyder på at hi-tettheten var på nivå med de beste årene for 25-30 år siden. I 1980 ble det funnet totalt 35 hi i dette samme området.

Den gangen befant det også seg to-mannslag på den østlige delen av Kongsøya, samt på Svenskøya.

Feltarbeid er avgjørende

Det som forskerne også ville finne mer ut av i år er hvor fleksible drektige isbjørnhinner er når det gjelder valg av hiområde.

Hvis et viktig hiområde en sesong har få hi, kan det bety at binnene har valgt et annet område, at isforholdene gjør at de velger å ikke føde den sesongen eller at hiet blir lagt til et område som minsker muligheten for ungene til å overleve.

Den eneste måten å få svar på dette er å plassere folk i alle de viktige hiområdene eller ved å overvåke områdene på andre måter.

I slutten av april overtok Jon Aars feltarbeidet etter Thor Larsen, som bare hadde lovord å si om feltoppholdet.

Unike DNA-profiler

– Jeg ble positivt overrasket over det gode resultatet. Vi kom sent ut i felt og jeg regnet med at halvparten av hiene kunne være forlatt når vi startet feltarbeidet andre april. Men kartleggingen viser at dette kanskje var et normalår.

– I tillegg har det vært en stor opplevelse for meg å få komme tilbake hit og arbeide i felt igjen. Samarbeidet med Øystein var hyggelig og utbytterikt på alle måter, og jeg er veldig takknemlig for at Polarinstituttet ville ha meg med på denne turen, sier Larsen.

Aars og Overrein brukte den siste uka til å måle opp og grave ut flere av isbjørnhiene. Verdifulle hår- og møkkprøver ble tatt som kan brukes til individbestemmelse ved hjelp av DNA.

Slike DNA-profiler er unike for hvert individ, og Polarinstituttet har tilgang til omtrent 600 profiler fra ulike individer som har blitt merket i Svalbard-området. Om noen av disse har vært i de aktuelle hiene, kan vi få verdifull informasjon om blant annet alder, dyrenes vandringer og slektskap mellom ulike individer.