Gregorios - hvem?

Gregorios fra Nazianz fikk stor betydning allerede i sen-antikken, og blir i øst ansett som en av grunnleggerne av den ortodokse teologi. Men her i vest kjenner få til hans betydelige bidrag.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Gregorios fra Nazianz søkte det skyggefulle hjørnet av hagen og studerte spørsmålene: Var Jesus sann Gud, sant menneske eller begge deler? Hva er forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd?

Gregorios’ lære om treenigheten fikk stor betydning allerede i sen-antikken, og i øst blir han ansett som en av grunnleggerne av den ortodokse teologi. Men den vestlige forskningen på de ortodokse kirkefedrene har vært svært begrenset og få kjenner til deres betydelige bidrag.

Dette vil professorene Jostein Børtnes og Tomas Hägg gjøre noe med, og nå har de søkt tilflukt i en Oslo-villa sammen med norske og internasjonale kolleger.

Bedre forståelse av østeuropeisk kultur?

"Tomas Hägg og Jostein Børtnes."
"Tomas Hägg og Jostein Børtnes."

Senter for grunnforskning har headhuntet de to herrene fra Institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap til ett ettårig opphold i Vitenskapsakademiet. Der skal de få ro til å fordype seg i skriftene til Gregorios fra Nazianz som kan sees som en nøkkel til kristen antropologi og estetikk, først og fremst i den greskortodokse tradisjon. Kanskje arbeidet med de historiske kildene også kan åpne for en bedre forståelse av østeuropeisk kultur?

For å nærme seg et svar på spørsmålet, må man tilbake til 300-tallet, det århundret kristendommen først ble tillatt og deretter forfremmet til statsreligion etter at Keiser Konstantin i 320-årene hadde flyttet hovedstaden fra Roma til Konstantinopel, den nye byen ved Bosporos.

300-tallet var preget av uroligheter og teologisk tautrekking. Foruten å diskutere kirkens fremtidige organisasjon, ble spørsmål i Skriften tatt opp: Hva er forholdet mellom Sønnen og Faderen? Er Jesus av samme vesen som Gud?

De som i ettertid sluttet seg til denne definisjonen av Jesus kalte seg ortodokse, de «rettroende». Deres hovedmotstandere var arianerne som forkastet vesenlikheten mellom Faderen og Sønnen, og hevdet at Jesus ikke var guddommelig av natur.

Tre teologer fra Kappadokia

Fra Kappadokia i Lilleasia kommer tre teologer som får avgjørende betydning for de ortodokses posisjon: Basileios den store, hans bror Gregorios fra Nyssa og deres felles venn Gregorios fra Nazianz.

Basileios og Gregorios fra Nazianz har hatt et nært forhold allerede fra barndommen, og vennskapet blir enda sterkere under studietiden i Athen, hvor de begge får klassisk gresk topputdannelse, i tillegg til omfattende bibelstudier.

De liker best å søke sannheten sammen i landlig ensomhet, men med tiden kaller pliktene på dem og tvinger dem til å gå inn i den teologiske debatten fra hvert til sitt prestegjeld. Gregorios beskriver det slik:

Skal dette være slutten på Athen, på strev og studier tilsammen, På livet under samme tak, ved samme arne, En sjel i begge, ikke to - et under hele Hellas delte, Vårt håndslagsløfte om å legge verden bak oss Og sammen vie livet vårt til Gud, Vår ordkunst til det ene vise Ord?

"Gregorios fra Nazianz (329-390)."
"Gregorios fra Nazianz (329-390)."

Retoriske og filosofiske kunnskaper

Med utgangspunkt i Skriften og i arbeidene til sine forgjengere utviklet og utdypet de kappadokiske kirkefedrene den kristne innsikten i Gud og skapningen ved å bruke sine retoriske og filosofiske kunnskaper. I verkene deres finner man bevisste forsøk på å forene den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning.

- I dag kan intensiteten og bitterheten i 300-tallets teologiske stridigheter være vanskelig å forstå. Vi ser det hele i et historisk perspektiv, som et ledd i en utvikling. Vi glemmer lett at disse teologene sto overfor en kjempeoppgave: De skulle legge premissene for kristendommens fremtid, en fremtid de bare kunne ha vage forestillinger om. Vi husker ikke alltid at teologien den gang var en altomfattende vitenskap, grunnlaget for forståelsen av såvel skapningen og universet som av mennesket og dets plass i historien, sier Jostein Børtnes.

Når han og Tomas Hägg ble ledere av prosjektet i Oslo, så de det derfor som viktig å samle en tverrfaglig internasjonal forskningsgruppe som er eksperter på ulike aspekter ved sen-antikken. Slik kan de ivareta både historiske, litterære, filosofiske og teologiske perspektiver på tekstene, og dermed få et bedre helhetsinntrykk av denne viktige perioden i kristendommens utvikling.

Avgjørende for kristendommens utvikling

Gregorios fra Nazianz’ teologiske skrifter blir sett på som de avgjørende premissleverandørene for kristendommens utvikling. Et sentralt tema er treenigheten, læren om den ene guddommens tre likeverdige «personer» eller «hypostaser». Relasjonen mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd illustrerer Gregorios med bildet av tre lys som brenner adskilt, men med det samme lys. Slik balanserer han mellom flerguderi og jødisk monoteisme.

Gregorios begynner også å utvikle det antropologiske potensiale som senere ble sentral i den gresk-ortokse lære: menneskets guddommeliggjørelse gjennom etterligning av Kristi forbilde.

- Vi husker at Gud ifølge 1. Mosebok skapte mennesket «i sitt bilde og lignelse», og at de Gud har kalt og vedkjent seg «har han også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde» (Rom 8:29). Denne troen på enkeltmenneskets mulighet til å vinne «likhet med Gud» fordi alle mennesker er skapt i hans bilde og har del i det gjennom sakramentene, førte til et mer optimistisk menneskesyn i østkirkene enn i det latinske Vest, som hadde et mer pessimistisk syn på menneskets natur. Dette har satt dype spor i alle folkeslag som har tilhørt den gresk-otodokse kirke, sier Børtnes som mener at dette synet ikke minst er blitt holdt levende av forfattere som Dostojevskij og Pasternak.

I tillegg til teologiske prekener, er Gregorios minnetaler, brev og selvbiografiske dikt bevart. Det betyr at forskerne også kan danne seg et bilde av ham som person.

Forpliktet til å bli prest

Gregorios ville helst unngå verdens larm og leve tilbaketrukket i landlig ro og ensomhet på familiens gods i Kappadokia.

For intet syntes meg mere ønskelig enn å stenge sanseinntrykkene ute, stille seg utenfor kjødet og verden, konsentrere seg, blande seg i menneskelige gjøremål bare når det er helt nødvendig, tale med meg selv og med Gud, leve et liv høyt hevet over det synlige, og for alltid bevare i meg de guddommelige avbildninger rene og ublandet med den lave virkelighets inntrykk og forvillelser.

Etter en lang utdannelse følte Gregorios seg imidlertid forpliktet til å bli prest i farens kirke. Senere, i 381, ble han utnevnt som biskop etter at hans veltalende forkynnelse hadde fått mye av æren for at arianismen igjen ble forkastet. Men hans mange motstandere klarte å få han avsatt nesten med det samme.

- Gregorios kjempet både en kirkepolitisk kamp og en kamp med seg selv. I motsetning til tidligere, da man prøvde å få historiske helteskikkelser til å virke helstøpte, ser vi nå det positive i splittede sinn og personers sjelekamp. Vi vil få frem Gregorios psykologiske kompleksitet, sier Børtnes.

Både han og Hägg er svært begeistret for den litterære kvaliteten ved tekstene hans. Nå skal forskerne i gang med å oversette minnetalen som Gregorios holdt for sin venn Basileios den store til norsk og svensk.

Litterært mesterverk

- Den er et mesterverk! Noe av det beste vi har i verdenslitteraturen fra denne tiden. Når dette monument over 300-tallet er oversatt, burde det klart bli obligatorisk grunnfagspensum i allmenn litteratur, mener Børtnes.

Hägg peker på at Gregorios også var en stor retoriker, noe som i stor grad har ført til at vestlige teologer tidligere har undervurdert og nærmest avfeid ham.

- Vi vil imidlertid studere de retoriske og litterære virkemidlene som i øst er blitt holdt levende ikke bare i kirkens prekentradisjon, men også i sekulær offentlig talekunst. Her står den klassiske retorikken også mer sentralt i politikken enn hos oss. Hørte man på Milosovic taler under Balkan-konflikten ble dette svært tydelig. Dette er bare ett eksempel på at økt kjennskap til den østlige kulturtradisjon kan hjelpe oss å komme over den kulturkløften som fremdeles skiller øst og vest. De kappadokiske kirkefedrene og deres påvirkning på estetikk og antropologi er et naturlig sted å begynne.

Sitater fra Gregorios’ dikt og taler, oversatt av Jostein Børtnes i: Gregor fra Nazianz - kappadokier og athener, I skyggen av Akropolis. Andersen, Øivind; Hägg, Tomas (ed.), Bergen, (Skrifter utg. av Det norske institutt i Athen, 5), 1994, 381-407

Powered by Labrador CMS