I millionbyen Kyoto finnes en av Japans mest kjente Jishu jinja. En jinja er et sted hvor en kami holder til.

En kami er en noe udefinert guddomsmakt som oftest er vennligsinnet overfor menneskene og som kan hjelpe deg med ditt problem hvis du ber om det.

Jishu jinjaen er svært godt besøkt for her kan folk komme med ønsker som har med kjærlighet å gjøre. Mange velger å gjøre ett spesielt ritual:

– I jinjaen star det to steiner cirka seks meter fra hverandre, og for å finne ut om du har hell i kjærlighet må du gå i rett linje fra den ene steinen til den andre.

– Du skal kunne ta på den andre steinen når du har gått linjen – og alt skal skje med øynene lukket. Så kan man tolke resultatet etterpå. Kom du litt for langt unna steinen, så betyr det gjerne at det tar lenger tid å finne ekte kjærlighet, forteller masterstudent i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Fritz Hintringer Bakke.

Han har vært i Kyoto for å forske på dette kjærlighetsritualet, som man finner innen Shinto, Japans opprinnelige religion.

Japanerne selv oppfatter ikke Shinto som en religion, for de har sin egen form for religiøsitet som er ganske ulik den vestlige formen.

Guddom for gode karakterer

Shinto betyr “gudenes vei” eller “kamienes vei”. Kamien har stor innflytelse på et spesifikt område, for eksempel kjærlighet, helse, fruktbarhet eller til og med trafikksikkerhet.

– Det finnes en kami for nesten hvilket som helst verdslig problem. I Japan er eksamenspresset veldig stort, derfor finnes det egne kamier som du kan be om gode karakterer. Og dersom den ene kamien ikke hjelper, sa prøver man bare en ny, sier Bakke.

Det er ingen offisielle skrifter i Shinto, ingen grunnlegger og heller ingen organisert lære. Shinto har likevel sterk innflytelse på den japanske kulturen:

– En japaner kan være kristen eller buddhist og likevel gjøre ritualer tilknyttet Shinto. Hvis du spør dem, hvorfor de gjør det, er svaret ofte at “det er del av det å være japansk”, forteller Bakke.

– Under andre verdenskrig var det for eksempel vanlig at japanske foreldre, som hadde en sønn som var soldat, dro til så mange kamier som mulig for å be om at sønnen skulle komme seg helskinnet hjem.

Handlingen er viktigst

Japanerne har et nærmest estetisk forhold til Shinto, og man finner ofte en jinja - et hellig sted - på et naturskjønt område. Det er tegn på at en eller flere kamier holder til her.

Ærbødighet og respekt, mer enn direkte tilbedelse kjennetegner japanernes religiøsitet. Dette går begge veier, for det forventes også at kamien opprettholder sin del av “avtalen”.

Begreper som synd og skyld spiller liten rolle i Shinto. I verste fall kan man bringe skam over seg selv for at man ikke har gjort som man skulle.

Du må ikke nødvendigvis tro på kamien, det viktigste er at du gjør ritualet knyttet til den. Det viktigste er altså hva du gjør. Dersom du gjør mange av ritualene tilknyttet Shinto, så gir det nok en følelse av kontroll. Da har du gjort ditt, ifølge Bakke.

Og du oppsøker kamiene når det er noe du vil, ikke til fastlagte tidspunkt.

– Ei jente jeg møtte hadde for eksempel vært i et dårlig forhold i to år og var litt trist til sinns da hun kom til jinjaen for å gjøre ritualene. Blant annet kjøpte hun en lapp hvor det sto mye om hennes framtid. På lappen sto det at hun ville ha mye flaks fremover, og da følte hun seg bedre. Det ga henne nok en trøst, forteller Bakke.

Flest fnisete jenter

Kjærlighetsritualet i jinjaen i Kyoto er spesielt populær blant unge, og da kanskje særlig unge jenter.

– Når man kommer dit, legger man nok ganske fort merke til området med disse kjærlighetssteinene. Det er mye latter og fnising og god stemning. Hovedsakelig var det unge jenter som gjorde ritualet, men det var også noen unge par. Mannen ville da gjerne si at det var helt tilfeldig at han var der, mens jenta ofte innrømmet at hun var der for å gjøre ritualet, sier Bakke.

Hva som var lov og ikke lov når ritualet skulle utføres, var litt uklart. Det tillot stor variasjon. Du skal gjøre ritualet selv, men man kan likevel ha hjelp fra en venn.

“For å finne kjærligheten, skal du høre på en venn”, står det på instruksjonstavlen over steinen. Nøyaktig hvordan vennen kan bidra står det imidlertid ingenting om.

– Noen ble geleidet av vennen, andre fikk hint som “gå til høyre, stopp” og så videre. Det var et enormt spekter i hvordan de løste dette. Og det ga selvfølgelig mange muligheter til å tolke resultatet, sier Fritz Hintringer Bakke.