I kjølvannet av de to verdenskrigene økte oppmerksomheten på menneskerettigheter i det internasjonale samfunnet. Ett resultat av dette er menneskerettighetserklæringen, som ble vedtatt av FN i 1948.

Den ble utgangspunktet for en rekke konvensjoner, og det internasjonale regelverket som vokste frem i perioden etter, tar også for seg religion og religiøsitet.

Helge Årsheim ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo har sett nærmere på hvordan FN-komiteene som håndhever dette regelverket, håndterer spørsmål knyttet til religion og religiøsitet når de konfronteres med ulike tilnærminger til menneskerettighetene i stater verden over. Komiteene han har studert er menneskerettighetskomiteen, rasediskrimineringskomiteen, kvinnekomiteen og barnekomiteen.

– Jeg har funnet en rekke forskjeller mellom komiteene, spesielt med tanke på hvilken sosial rolle de mener religion og religiøsitet bør spille i vernet av menneskerettighetene, sier Årsheim.

Han har sett på mønstre i komiteenes praksis når det gjelder anerkjennelse av religiøse organisasjoner, diskriminering og religiøse minoriteter, og hvordan religiøse lover, doktriner og praksiser virker inn på menneskerettighetsvernet i en bredere forstand.

– Skillet mellom hvordan religionsbegrepet anvendes av disse komiteene, har økt de siste årene, sier Årsheim.

Snever forståelse

Menneskerettighetskomiteen har ifølge Årsheim de siste årene operert med en snever forståelse av hva religion kan være i samfunnet, som først og fremst handler om individets frihet. Komiteen har i grove trekk forholdt seg til religion som et privat spørsmål om individuelle overbevisninger som kan gis enkelte uttrykk i offentligheten.

Denne forståelsen skiller seg vesentlig fra de tre andre FN-komiteene Årsheim har undersøkt.

– De andre komiteene ser i økende grad på religiøse aktører som sentrale samarbeidspartnere i vernet av menneskerettighetene, sier han.

Årsheim forteller at rasediskrimineringskomiteen, i motsetning til menneskerettighetskomiteen, i økende grad har sett på religion som et spørsmål knyttet til identitet og gruppetilhørighet, tett sammenvevd med rasisme og andre former for diskriminering.

Kvinnekomiteen har på sin side vært kritisk til religiøsitet i sin alminnelighet. Denne komiteen har ifølge Årsheim kommet med oppfordringer til stater om å sikre skillet mellom kirke og stat og om å omfortolke religiøse tradisjoner for å fremme likestilling.

– De siste årene har komiteen likevel vist økende vilje til å inkludere religiøse ledere i kampen for kvinners rettigheter, sier stipendiaten.

Barnekomiteen har vært opptatt av å inkludere religiøse organisasjoner og ledere i arbeidet for å sikre barns rettigheter.

– De har godtatt religiøst basert forskjellsbehandling i tilfeller der slik behandling har fremmet andre grunnleggende rettigheter, som allmenn tilgang til utdanning, sier Årsheim.

Fragmentering av menneskerettighetsvernet

Han er overrasket over at det ser ut til å være såpass stor forskjell mellom komiteene og hvordan de oppfatter hvilken rolle religion og religiøsitet bør og kan ha i samfunnet. Han mener det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved dette, særlig ut fra idealet om at menneskerettighetene skal være et enhetlig, felles regelverk.

– Jeg er også overrasket, og litt bekymret, over det betydelige konfliktnivået internt i flere av komiteene når spørsmål knyttet til religion kommer på dagsordenen.

Årsheim mener forskjellene mellom komiteene kan bidra til en fragmentering av det internasjonale menneskerettighetsvernet.

– Selv om forskjellene til dels kan tilskrives komiteenes forankringer i ulike rettighetstradisjoner og aktivistgrupperinger, kan det derfor være grunn til å etterlyse en avklaring fra komiteene om hvordan de forholder seg til religion og religiøsitet som rettslig og sosialt fenomen, mener Årsheim.

Han hevder dette må til for å sikre en mest mulig helhetlig praksis.

Ulik vilje til samarbeid

Årsheim har også gjort andre funn i komiteenes håndtering av religion. Et eksempel er hvordan komiteene tolker forholdet mellom grove menneskerettighetsbrudd og religion.

– Spørsmålet om kjønnslemlestelse av kvinner tolkes for eksempel forskjellig av alle komiteene – både hva som er årsaken til denne praksisen og hvilke tiltak som bør settes inn for å få en slutt på den.

Han har også avdekket at rasediskrimineringskomiteen de siste årene i stadig større grad ser ut til å se religiøs diskriminering og rasisme i sammenheng.

– Dette gjør de til tross for at komiteens mandat strengt tatt ikke åpner for en slik tolkning, siden religiøs diskriminering hører til et annet regelsett, forklarer Årsheim.

Han peker også på den økende tendensen hos kvinnekomiteen og barnekomiteen de siste årene til å oppfordre statene til å engasjere religiøse ledere og organisasjoner for å bedre menneskerettighetsvernet.

– Dette er særlig viktig ettersom det vitner om en økt vilje til å samarbeide med religiøse aktører. Foreløpig ser dette ut til å være fraværende blant de andre komiteene, sier Årsheim.

Referanse:

Helge Årsheim: Lost in Translation? Religion-Making at Four UN Human Rights Committees, 1993-2013, doktorgradsavhandling, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, april 2015.