I 2003 ga Stortinget klarsignal til den såkalte trosopplæringsreformen. Reformen skal gjennomføres over ti år, i første omgang som et femårig prosjektorganisert forsøks- og utviklingsarbeid. Når forsøksfasen avsluttes, skal etter hvert alle menigheter trekkes inn, og det skal utvikles en ny og helhetlig plan for trosopplæringen. 

I den nye boken Kunnskap, opplevelse og tilhørighet. Evaluering av forsøksfasen i Den norske kirkes trosopplæringsreform sammenfattes erfaringer fra forsøksperiode med nye former for trosopplæring i menighetene, og som skal legges til grunn for å bygge ut et helhetlig nasjonalt tilbud av trosopplæring for alle barn og unge opp til atten år.

Evalueringen er gjennomført av et arbeidsfellesskap med forskere fra Det teologiske Menighetsfakultet og Diakonhjemmet Høgskole. Deres mandat var å legge Den norske kirkes lære om dåpen til grunn, og beskrive trosopplæringens utforming, utvikling og konsekvenser. Boken er redigert av Håkon Lorentzen, Otto Hauglin og Sverre Dag Mogstad.

Til sammen er det gjennomført 156 forsøksprosjekter i 350 av Den norske kirkes ca. 1300 menigheter. De har på ulike måter drevet forsøk med dels nye og dels gamle former for trosopplæring.

Modernisering og bredde
- Denne reformen innebærer forsøk på en modernisering av hele kirkens barne- og ungdomsarbeid, et forsøk på å tilpasse seg et pluralistisk samfunn, forteller Lorentzen.

Ambisjonen er å fange opp bredden i barn og ungdom, og en måte å gjøre det på, er jo å skape noe som minner om fritidsaktiviteter i kirkelig regi. - Spesielt for de litt eldre gruppene ser vi at tilbudet har et sterkt preg av fritidsaktivitet, sier han.

- Det har vært en utfordring for kirken å engasjere de unge etter konfirmasjonsalderen, og man prøver å lage attraktive tilbud til de mellom 15-18 år, som for eksempel motocross, sier han. - Flere av de vi har snakket med i menighetene fremhever det at de konkurrerer med andre organisasjoner og aktiviteter om oppmerksomhet.

- Et grunnleggende dilemma er at hvis du skal tiltrekke deg brede lag av ungdom som ikke er spesielt religiøse, så må du tone ned det spesielt religiøse og legge mer vekt på å skape tilhørighet til kirken og til et fellesskap, at det mer er aktiviteter i regi av kirken, forteller Lorentzen.

- Vi ser at det legges mer vekt på å skape opplevelse i kirkerommet, på gudstjenestene, og på den åndelige opplevelsen kirkerommet gir, f.eks. ved å arrangere babysang og grupper for unge foreldre og liknende.

Vellykket forsøksprosjekt?
Evalueringen konkluderer med at det er gjennomført et stort mangfold av aktiviteter, og disse har lagt grunnlaget for utprøving, erfaringsinnhenting og læring.

Den kanskje mest vesentlige endringen i forsøksfasen er gudstjenestens sentrale plass og synet på barn og ungdom som subjekter, deltakere og sentrale aktører.

Reformen ser imidlertid så langt ut til å mangle en nærmere bestemmelse av hva som skal være trosopplæringens kunnskapsinnhold, fremhever forfatterne.

De er også kritiske til det de mener er en blanding av forsøks- og implementeringsfasen, fordi det kan svekke det utprøvende og utviklende elementet i reformen, og redusere nytten av forskning og utredning. Når endringene implementeres underveis, reduseres muligheten for å benytte forskningserfaringer til å korrigere kursen, skriver de.

- I praksis har det vært vanskelig å skille mellom forsøksordninger og mer varige ordninger, blant annet fordi det er bevilget statlige midler til faste stillinger innenfor trosopplæringen, forteller Lorentzen.

Likevel - forsøksfasen ser ut til å ha vitalisert Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid på en måte som savner sidestykke, konkluderer forfatterne. Forsøkene har lagt et godt grunnlag for å bygge ut en helhetlig og varig form for trosopplæring for ale døpte mellom 0 og 18 år.
 
Les mer om Kunnskap, opplevelse og tilhørighet. Evaluering av forsøksfasen i Den norske kirkes trosopplæringsreform