Når har barnet rett til å bestemme selv om det vil gå på en religiøs privatskole, til å bære religiøse klesplagg, til ikke å følge en religiøs diett, til å skifte tro eller melde seg ut av et tros- eller livssynssamfunn?

Alle barn har etter vedtaket av FNs menneskerettighetserklæring en menneskerett til å tro, mene og tenke fritt på lik linje med voksne. Barnets rett til tros- og livssynsfrihet er også omfattet av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

- Det er ingen konvensjoner som sier at «alle, unntatt barn, har en rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet», påpeker Julia Köhler-Olsen.

Hun har skrevet doktorgradsavhandling med temaet «Barnets rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer» ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Religiøst myndig

- Vi har likevel en religiøs myndighetsalder, som i Norge er satt til 15 år. Hovedregelen er at barnet har rett til å bestemme selv når barnet enten har oppnådd den religiøse myndighetsalderen eller når foreldre på et tidligere tidspunkt mener at barnet er gammelt nok og modent nok til å kunne ta ansvar for egne valg, sier Köhler-Olsen.

OK, tenker du kanskje, da er det intet nytt under solen. Vi foreldre bestemmer til barnet er 15 år!

Men så enkelt er det altså ikke, dersom du vil respektere ditt barns juridiske rettigheter.

Ikke alltid samsvar mellom barns og foreldres tro

Staten eller foreldre kan ikke uten videre forutsette at barn under 15 år tror på det samme som sine foreldre, konkluderer forskningen. Dermed kan man heller ikke forutsette at barnet ønsker å rette seg etter de samme religiøse normene som sine foresatte.

Barnets rett til tros- og livssynsfrihet, grunnet i FNs barnekonvensjon, legger til grunn at barnets religiøse identitet nettopp er barnets egen, og ikke nødvendigvis sammenfallene med foreldrenes religiøse identitet.

Dette betyr at i alle avgjørelser knyttet til religiøse eller livssynsbaserte normer som foreldre tar på vegne av barnet, må det enkelte barns personlige, religiøse identitet være et sentralt moment i vurderingen.

- Det tydelige barneperspektivet i Barnekonvensjonen artikkel 14 krever forandring i hvordan de voksne forholder seg til barnet. Barneperspektivet bidrar til at foreldrene, andre voksne og staten må være seg bevisst barnets situasjon når avgjørelser knyttet til religion, tro eller livssyn skal tas. Barnets tanker, ønsker, meninger og livssituasjon skal settes i sentrum, sier Köhler-Olsen.

Du har rett og plikt til å veilede

Er du pinsevenn, jehovas vitne, mormoner, muslim eller noe annet kan du altså ikke uten videre konkludere med at barnet ditt også deler ditt livssyn. Men samtidig har du som mor og far også en rett og plikt til å veilede barna dine i religiøse spørsmål.

Dette innebærer at den norske staten er forpliktet til å respektere denne foreldreretten og foreldreplikten så lenge foreldrene ikke går utover veilederrollen.

- Dersom det skjer, gjennom for eksempel omsorgssvikt, utilbørlige trusler eller tvang, kan staten gripe inn gjennom barnevernet. Det skal imidlertid mye til før staten griper inn, og barns rett til tros- og livssynsfrihet er derfor vanskelig å håndheve i praksis fra myndighetenes side, forteller Julia Köhler -Olsen.

Foreldre skal spørre barnet

- Staten kan ikke håndheve denne rettigheten barna har på noen annen måte enn å informere foreldre om den. Barnet er og skal ses som en medbestemmende aktør i familien knyttet til religiøse spørsmål som gjelder ham eller henne. Foreldre skal spørre om barnet har en oppfatning og hva den er.

- Det er fremdeles foreldrene som har retten til å bestemme frem til barnet er 15 år, men barnekonvensjonen krever at dette skjer uten tvang. En bevisstgjøring i forhold til dette er nødvendig, understreker Köhler-Olsen.

- Vi har en tendens til å forutsette at barnet har samme tro som foreldre. Det innebærer at barnet ikke blir hørt hverken i rettssystemet eller i familien. Foreldrene blir slik en forlengelse av trossamfunnets ønske om å beholde sine medlemmer og sikre etterveksten av nye medlemmer.

Religiøst dedikerte foreldre

- Er det mulig å nå dit at religiøst dedikerte foreldre som ser sin religion som den eneste rette kun tar en veilederrolle overfor barna sine?

- Jeg mener det i mange tilfeller vil være usannsynlig. Foreldre som «veileder» forbinder jeg med personer som viser frem mulighetene som finnes på «markedet» av livssyn eller tro, selv om dette gjerne kan ta utgangspunkt i foreldrenes egne oppfatninger.

- Tanken om at små barn skal ses som selvstendige religiøse individer er imidlertid for mange utenkelig. Å forlate en religion er også for mange utenkelig, sier Köhler-Olsen.

Når barn tvinges

- Retten til privatliv står sterkt. Barn som blir presset eller tvunget må i praksis selv melde fra til barnevernet eller til en tredjeperson som melder i fra, eller eventuelt vente til konflikten blir så høy at noen andre varsler barnevernet. Hvis barnet ikke forteller om at det blir presset eller tvunget har ikke det offentlige noen muligheter til å gripe inn.

Et typisk eksempel er barn som blir meldt inn i en religiøs skole av sine foreldre mot sin vilje.

For å teste at foreldre ikke har tvunget barnet foreslår hun at man innfører et regelverk som krever at skolen har en samtale med barnet for å finne ut om barnet er enige med sine foreldre om å gå på den religiøse skolen eller ikke. Slike samtaler kan man ha helt ned til 6 års alder, mener Köhler-Olsen.

- Dette oppfyller barnets rett til medbestemmelse. Det er ikke gitt at barnet har egne meninger, men det er likevel en forpliktelse i barnerettskonvensjonen at barnet blir hørt, sier hun.

Religiøst myndig

Den religiøse myndighetsalderen i Norge er satt til 15 år, men varierer de europeiske landene i mellom. FNs barnekomite krever imidlertid at statene aktivt vurderer om myndighetsalderen er godt begrunnet.

- Mener du myndighetsalderen bør senkes?

- Ikke nødvendigvis når det gjelder den religiøse myndighetsalderen som regulerer inn- og utmeldelse av tros- og livssynssamfunn. Jeg mener imidlertid at barn tidligere enn 15 år bør kunne få rettslig adgang til å ta valg som er knyttet til tro og livssyn uten foreldrenes samtykke.

- Jeg tenker her for eksempel på søknad om fritak fra religiøse aktiviteter i skolen, både i offentlige og private skoler.

- Er det mulig å tenke seg aldersgrenser som er lavere enn 15 år når det gjelder å kunne velge om eller på hvilken måte man vil gi uttrykk for sin tro eller sitt livssyn?

- En forandring eller etablering av barnets personlige, religiøse identitet skjer gjerne gradvis og gjennom valg som knytter seg til religionsuttrykk. Her mener jeg at barn tidligere enn 15 år bør kunne få ta selvbestemte valg. Kanskje aldersgrensen i slike tilfeller kunne settes til 12 år?

- Barnekomiteen drar også i retning av økt autonomi for barn. Samtidig er aldersgrensen satt for å beskytte barn mot å ta avgjørelser de ikke kan forutse konsekvensene av, oppsummerer Köhler- Olsen.