- Religiøs kunst kan selvfølgelig leses som ethvert annet kunstverk: den har visse motiv, visse formelle trekk og ett eller flere tema eller budskap.

- Men avhengig av elevenes religiøse bakgrunn vil slik kunst oppleves forskjellige av ulike elevgrupper, sier førstelektor Geir Winje ved Høgskolen i Vestfold.

Han presenterer tre nivåer eller dimensjoner i den religiøse kunsten:

1. Et allment, kanskje overnasjonalt, nivå. På dette nivået kan et kunstverk gi mening for alle barn, uansett trostilhørighet, for eksempel hvis det tematiserer nestekjærlighet,
2. Et nivå som kan være felles for to eller flere religioner, for eksempel hvis det tematiserer troen på en god og skapende gud,
3. Et nivå spesifikt for en religion, for eksempel hvis det tematiserer Jesus som guddommelig.

Modellen med disse tre dimensjonene er inspirert av en modell utviklet av Halldis Breidlid og Tove Nicolaisen ved Høgskolen i Oslo.

Ikke-verbale tekster er viktige

Winje mener man kan bruke religiøse kunstverk, bygninger og ritualer i undervisningen, og peker på at slike ikke-verbale tekster kan være minst like relevante for elevene som de verbale, ikke minst fordi mange barn i dag har større kompetanse på å lese bilder enn å lese tekst.

- Det er minst to gode grunner til å bruke religionenes kunst som pedagogiske tekster, mener Winje. For det første kan man lære om sin egen tro, for det andre kan man lære om andres tro.

- Denne siste begrunnelsen gir samtidig opphav til et viktig dilemma: Skolen skal ikke forkynne, noe som blant annet ligger nedfelt i FNs definisjon av religionsfrihet, påpeker Winje.

Samtidig mener han at vi ikke kan overlate all opplæring og utdanning om religioner og livssyn til menigheter og tros- og livssynssamfunn.

- De skal selvsagt undervise ”sine” barn, og de kan undervise på en forkynnende og involverende måte. I skolen undervises det på en annen måte, og der kan også elevene få muligheten til å bli kjent med andre religioner og livssyn enn sine egne, sier Winje.