Nobelkomiteene deler ut forskningspriser i kjemi, fysikk og medisin. I tillegg kommer Nobels minnepris i økonomi, som ble delt ut i går.

Vi skjønner lite av begrunnelsen for tildelingene - hva har vinnerne av de vitenskapelige nobelprisene egentlig funnet ut? Journalister over hele verden klør seg i hodet, ringer eksperter for forklaring eller forsøker å tyde pressemeldinger.

At de er flinke forskere, skjønner vi. Og at de har gjort viktig arbeid, må vi jo bare anta.

Men er det de riktige vinnerne?

Mannlig forsker gjorde noe for lenge siden

Årets vinnere er 10 menn. De er fra 53 til 90 år. Syv av dem jobber på amerikanske universitet. Resten på europeiske. De får prisen for studier som er gjort for mange år siden. Den eldste studien ble gjort på 1960-tallet, resten er i hovedsak gjort på 1970-, 1980-, og 1990-tallet.

Prisutdelende juryer har et dilemma. Skal de gi prisen til veteranene - de som tidligere i sin karriere la grunnlaget for forskningen som foregår i dag?

Eller skal prisen brukes til å oppmuntre forskere som i dag løser problemer og har gjort de siste, viktige oppdagelsene? Nobelprisene kommer hver med 10 millioner kroner, så det gir jo mulighet til å få fart i pågående forskning.

Prisene peker bakover

Det er mange forskere som fortjener en pris for å ha levert viktige resultater til nytte for samfunnet eller faget sitt gjennom mange år. Det er forståelig at priser går til slike veteraner, som har fått testet ut sine funn - og ikke til mer usikre kort som er på starten av en forskerkarriere.

Problemet med å gi priser for lang og tro tjeneste er at det peker bakover og ikke framover. Nobelkomiteene befinner seg i fortidens, ikke i nåtidens forskning.

Og forskerne som får prisen, er enten ferdige med å forske eller helt på slutten av sin forskerkarriere. Riktignok med unntak av noen «ungdommer» i femtiårene, som de som i år fikk kjemiprisen og halve medisinprisen.

Og hva med mangfoldet?

Smal profil på vinnerne

I 2018 oppfordret Nobelkomiteene til bredere nominasjoner. Nå skulle det bli mangfold, både for kjønn og geografi. Men hva skjedde?

I 2019 gikk de fire vitenskapsprisene til 11 menn og én kvinne. Åtte av de 12 vinnerne jobbet på amerikanske universiteter, tre på europeiske og én på et japansk universitet. Gjennomsnittsalderen på vinnerne var 68 år.

I 2020 ble prisene fordelt på 10 forskere. Tre var kvinner! Alle vinnerne jobbet på amerikanske eller europeiske universiteter. Snittalderen var 70 år.

I år delte 10 forskere på de fire prisene. Alle er menn. Alle tilhører universiteter i USA og Europa. Snittalderen har gått ned til 66 år.

I de tre årene siden proklamasjonen om mangfold kom, har altså bare fire av 32 vinnere vært kvinner. Og bare én vinner har sitt virke utenfor USA og Europa.

Vi andre har vært gjennom pandemi

Alle som har fått Nobelprisen disse tre årene, fortjener den. Det er imponerende forskning som ligger bak. Men i tillegg til at Nobelkomiteene ikke oppfyller sin egen målsetting om mangfold, er de også sørgelig bakpå.

Hele verden har vært gjennom en pandemi. Vi trengte vaksiner. Og det fikk vi på rekordfart, blant annet Pfizer og Moderna-vaksinene. De representerer et stort gjennombrudd i den medisinske forskningen. De er en helt ny måte å lage vaksiner på, der kroppen får genetisk instruks om selv å lage antistoffer mot viruset.

Mange hadde trodd at forskerne bak MRNA-vaksinene ville fått Nobelprisen i medisin i år. Men nei, årets pris gikk til forskning på hvordan huden gir beskjed til nervesystemet om temperatur og berøring. Og det var en viktig oppdagelse på 1990-tallet, som er videreutviklet og gir mulighet for nye legemidler.

Men altså, MRNA-vaksinene har allerede reddet millioner av liv i pandemien. Og denne medisinske teknologien kan også på sikt brukes til å behandle en lang rekke andre sykdommer, som for eksempel kreft og hjerteinfarkt.

Det peker framover!

I utakt med dagens problemstillinger

MRNA-vaksinene ble utviklet og tatt i bruk for sent for nominasjon til årets priser, men teknologien bak ble oppdaget og utviklet på 1990-tallet.

Det burde kvalifisere til en pris, for det tar lang tid fra en forsker finner ut noe til han (og en sjelden gang hun) får nobelpris. Det er i snitt nå 30 år fra oppdagelse til nobelpris, har forskningsdirektør Santo Fortunato ved University of Indiana regnet ut, ifølge Nature.

Fordelen med at det går tid, er at oppdagelsen blir kvalitetssikret av andre forskere og kan bli testet i bruk. Men det blir jo gammelt nytt.

Og Nobelkomiteene framstår som håpløst i utakt med tiden vi lever i. Når de som står bak MRNA-teknologien får sin velfortjente Nobelpris, kan de risikere at både medisinen og vi andre har gått videre for lengst.