Mange har sikkert hørt om det kjente Stanford-eksperimentet fra 1971, der flere studenter ble stengt inne i en kjeller og fikk roller som fanger og fangevoktere. Eksperimentet måtte avbrytes fordi vaktene etter bare noen dager begynte å oppføre seg så fælt at det ikke ble forsvarlig å fortsette. Fangene ble angivelig apatiske og depressive.

Eksperimentet har blant annet blitt brukt til å forklare hvorfor så mange mennesker begikk grusomheter i Nazi-Tyskland. Forskernes konklusjon kunne leses dithen at vi alle kan bli sadister og tyranner om situasjonen ligger til rette for det.

Nylig skrev Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no, i spalten Uviten i Aftenposten om ny informasjon som har kommet frem om den kjente studien.

De nye opplysningene om Stanford-eksperimentet kom frem i lyset i sommer i en sak av journalist Ben Blom i nettmagasinet Medium. Han har intervjuet noen av deltakerne på nytt og gått igjennom de gamle arkivene ved Stanford University.

«Den mest berømte psykologistudien noensinne var et bedrag», skriver han.

Hva er det egentlig som har kommet fram og hvordan skal vi se på det kjente eksperimentet i lys av avsløringene?

Fikk beskjed om å holde ro og orden

I 1971 ble 24 mannlige studenter rekruttert til et eksperiment. Kjelleren ved Stanford Universitys psykologiske institutt ble innredet som et fengsel, og studentene ble delt inn i to grupper. Den ene halvparten skulle være fangevoktere og resten skulle være fanger. Studien ble ledet av sosialpsykolog Philip Zimbardo.

Fangevokterne ble kledd opp i uniformer og mørke briller for å gi dem en følelse av autoritet. Fangene ble arrestert i sine hjem og brakt til universitetskjelleren, hvor de ble avkledd og desinfisert.

Der skulle de være fengslet i to uker, mens vaktene skulle jobbe rullere i 8 timers skift.

Vaktene fikk beskjed om å holde orden. Fangene skulle for eksempel ikke gå på do mer enn tre ganger om dagen, de skulle stille til opptelling med jevne mellomrom og serveres tre enkle måltider. Hvordan ville studentene gå inn i rollene sine?

Måtte vaske toaletter med bare hendene

Vaktene begynte raskt å herse med fangene, som svarte med motstand og opprør. Vaktene ville derfor finne måter å sette seg i respekt. Etter dette strammet samspillet mellom de to gruppene seg til.

Vaktene la utspekulerte planer for hvordan de skulle herse med fangene. Det begynte som en lek, men Philip Zimbardo mener at det over de neste dagene utviklet seg til å bli noe mer enn det. Vaktene ble stadig mer oppfinnsomme i sine måter å nedverdige fangene på. De fikk sine medstudenter til å vaske toaletter med bare hendene, tok fra dem senger og klær og forstyrret søvnen deres.

Eksperimentet ble avsluttet etter seks dager, da psykologen Christina Maslach fikk omvisning i «fengselet». Hun ble vitne til fanger som måtte marsjere bundet sammen i en lenke med papirposer over hodet. Hun ble så bekymret over det hun så at hun ba Zimbardo stanse eksperimentet umiddelbart . Da hadde allerede flere fanger fått lov til å forlate kjelleren, angivelig på grunn av psykiske sammenbrudd.

Ideene kom fra en tidligere fange

Stanford-eksperimentet fikk mye oppmerksomhet i ettertid, og Philip Zimbardo ble opphøyd som selve eksperten på menneskelig ondskap.

Men nå viser det seg at viktig informasjon bevisst har blitt holdt utenfor fortellingen.

Philip Zimbardo har hele tiden påstått at det var studentene selv som utviklet den autoritære og hensynsløse væremåten. Det var som om deres indre ondskap boblet opp til overflaten.

Les også

– Ondskapen er ikke banal

For at eksperimentet skulle bli realistisk, hadde Philip Zimbardo snakket med den tidligere fangen Carlo Prescott. Det var han som kom med de fleste ideene til hvordan vaktene kunne behandle fangene. Allerede i 2005 publiserte han en artikkel i avisen The Stanford Daily med tittelen «The lie of the Stanford Prison Experiment».

- Ideer som å plassere poser over fangernes hoder, binde innsatte sammen med kjetting og bruke bøtter i stedet for toaletter på cella, er alle mine erfaringer fra San Quentin-fengselet, som jeg delte med professorene bak Stanford-eksperimentet måneder før det startet. Å hevde at alle disse velbrukte metodene ble funnet på av «vaktene», er absurd, skrev Prescott.

Fangevokterne ble altså lært opp og veiledet.

Eksperimentet har også blitt kritisert av de involverte. Men til tross for deres vitnemål og kritikk fra fagfeller, ble eksperimentet likevel brukt i psykologi-lærebøker.

Alle vakter skal være en «tøff vakt»

Ved å lytte til gamle lydopptak, kunne journalist Ben Blum avsløre at fangevokterne ble oppfordret til å være strenge. Studenten David Jaffe var sentral i eksperimentet, han hadde selv gjort en mindre, lignende studie som Zimbardo lot seg inspirere av. Jaffe hadde rollen som oppsynsmann i «fengselet».

Jaffe var opptatt av at vaktene måtte være strenge for at eksperimentet skulle fungere. I et lydopptak som nå er blitt gjort kjent, kan man høre Jaffe irettesette en vakt som ikke er streng nok. Her sier han at alle vaktene skal være de kalte en «tøff vakt». Studenten svarte at han ikke er så tøff. Da ba Jaffe han om å finne fram til den siden av seg selv.

Les også

Overbevisning kan gjøre folk onde

- Hør her, det jeg mener med tøff er at du må være streng, og du må være med der det skjer, slike ting. Det er veldig viktig for eksperimentet. Målet er at dette skal virke som et ekte fengsel, og det er veldig avhengig av vaktenes oppførsel, sa Jaffe.

Ben Blum skriver at eksperimentet egentlig begynte dagen før fangene ankom fengselskjelleren. Dagen i forveien fikk fangevokterne en orientering om hvordan de skulle oppføre seg. De fikk vite at deres oppgave var å få fangene til å føle seg hjelpeløse.

«Vi kan ikke fysisk misbruke eller torturere dem», sa Zimbardo. «Vi kan skape kjedsomhet. Vi kan skape en følelse av frustrasjon. Vi kan skape frykt i noen grad. Vi har total makt over situasjonen. De har ingen.»

Skuespill

Allerede neste dag fikk en av fangene et dramatisk «psykisk sammenbrudd». Dette er blitt brukt som et slående eksempel på den kraftfulle innvirkningen eksperimentet hadde på deltakerne.

Douglas Korpi har i ettertid forklart at episoden bare var dårlig skuespill. Korpi hadde sagt ja til å være med på eksperimentet fordi han ville tjene noen kroner og tenkte at han ville få god tid til å lese til eksamen. Men da han ble fratatt lærebøkene den første dagen, skjønte han at eksamen ville gå i vasken om han ikke kom seg ut. Som en siste utvei, spilte han derfor psykisk ustabil og slapp ut.

En annen som spilte skuespill, var den strengeste vakten som gikk under kallenavnet «John Wayne». Dave Eshleman hadde studert teater og så på eksperimentet som en øvelse i improvisasjon.

«Jeg trodde jeg gjorde det som forskerne ville at jeg skulle gjøre, og jeg ville gjøre det bedre enn alle de andre ved å spille en fengselsvakt-karakter».

I intervjuet med Blum inrømmer Eshleman at han angrer på det han gjorde.

«Jeg dro det alt for langt», sier han.

Vil fjerne eksempelet fra egen bok

Til sammen slår disse opplysningene beina under Zimbardos konklusjoner. Det var ikke rollen og situasjonen i seg selv som drev frem fengselsvaktenes grusomme oppførsel.

Nina Kristiansen skriver i Aftenposten at lærebøkene må skrives om.

Hans Petter Graver er en av mange som har brukt Stanford-eksperimentet som eksempel i en fagbok. Han er professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo og har skrevet boka Hva er rett. Han sier at han kommer til å fjerne henvisningen til Stanford-eksperimentet når boka skal trykkes i nytt opplag.

- Det har blitt avslørt forhold knyttet til metoden og konklusjonene til Zimbardo som viser at dette ikke var noe reelt eksperiment. Da er det to grunner til ikke å bruke dette som eksempel. Det ene er at studien ikke underbygger det den hevder å underbygge, den andre grunnen er for å markere avstand til denne typen vitenskapelig praksis.

Graver forklarer nærmere hva som undergraver studien.

- Zimbardo har hevdet at da han satte i gang dette eksperimentet, så utviklet det seg spontant en type adferd hos fangevokterne som kunne forklare hvordan en autoritetsrolle kan få folk til å gjøre uakseptable ting.

- Så viser det seg jo at dette slett ikke var en spontan utvikling. Fangevoktere ble instruert om hvordan de skulle undertrykke og skape ubehagelige situasjoner. Da forsvinner mye av poenget, og leseren av undersøkelsen blir bedratt.

– Må ha en klar holdning til fusk

Graver sier det også er ting som tyder på at Zimbardo visste at fangen som hadde det første sammenbruddet, spilte skuespill.

- Da er det uredelig at han likevel skriver om denne personens utvikling i prosjektet.

Graver mener det er liten vits i å analysere eksperimentet på nytt etter å ha fått kjennskap til hva deltakerne ble instruert om.

- Jeg synes at poenget med å gå inn og diskutere enkelthetene i studien, egentlig er borte når det viser seg at det er basert på fusk.

- Troverdigheten til eksperimentet forsvinner, og slikt bidrar også til å undergrave tilliten til forskning generelt. Så her mener jeg at man må ha en klar holdning om at er det avslørt fusk, så kan det ikke regnes som et vitenskapelig arbeid.

– Vi kan fortsatt lære av det

Sigrun Marie Moss er forsker ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og har jobbet mye med politisk ledelse i Afrika under konfliktsituasjoner. Hun kjenner godt til Stanford-eksperimentet og har lest flere artikler om det som har kommet frem av kritisk informasjon.

Hun sier at studien må ses i lys av tiden det ble utført i.

- Man må finne ut av hva det er vi nå diskuterer. Er det det at Zimbardo dekker over noe av hva som egentlig skjedde? Eller er det at eksperimentet beviser andre aspekter enn det Stanford-forskerne hevdet?

Moss sier at det i prosjektet dras relativt enkle likhetstegn mellom det å komme i maktposisjon og hensynsløs oppførsel.

- Men er det noe denne studien viser oss, så er det isteden hvordan en autoritetsfigur potensielt kan overtale andre til å gjøre ting på tross av etiske og moralske aspekter. Dette er et viktig element som man ser i krig, konflikt og mobbing.

Moss sier det er viktig at alt kommer frem, slik at feil og mangler ved studien tas opp i psykologifaget.

- Vi må spørre oss selv, hva er det vi fortsetter å lære bort?

Samtidig tenker hun at Stanford-eksperimentet fremdeles er verdifullt om man ser på det på en annen måte.

- Vaktene ble trent opp. Men i mange situasjoner hvor vi står overfor vold og frihetsberøvelse, så er det nettopp tilfellet. Det er ikke slik at du ansetter fangevoktere og bare kaster dem inn i en situasjon uten at de er trent til hva de skal gjøre, for eksempel hvis folk ikke vil lystre.