Ondskapen er en vanskelig nøtt å knekke for moderne mennesker. Det er ikke så rart, heller. Ordet “ondskap” har en eim av svovel og geitehorn, og kommer fra teologien. Så hvilken relevans har det i en tid der stadig færre tror på gud og djevel?

Men ondskapsbegrepet er slett ikke gått ut på dato, mener filosofen Arne Johan Vetlesen. Vetlesen ga i fjor ut boken Evil and Human Agency. Boken handler om de onde tingene vi mennesker gjør mot hverandre.

- Jeg nærmer meg ikke ondskapen fra noen teologisk synsvinkel. Heller ikke forsøker jeg å løse “det ondes problem”, som filosofien har balet med gjennom århundrene. Jeg har ment å bruke begrepet ondskap om det som likevel mange vil være enige om fortjener den betegnelsen, sier Vetlesen.

Organisert ondskap

Det Vetlesen mener fortjener betegnelsen ondskap er de grusomme tingene mennesker gjør mot sine medmennesker. Særlig de grusomhetene som begås av grupper av mennesker. Denne organiserte, kollektive ondskapen når sitt høydepunkt i folkemordet: Gasskamrene i Auschwitz, den etniske rensningen på Balkan, “dødsmarkene” i Kambodsja. Det skorter ikke på groteske eksempler.

- Når mennesker utfører slike handlinger, og setter dem ut i livet nettopp for å påføre lidelse, så berettiger det at vi bruker det verste ordet i vokabularet vårt, nemlig ondskap. Men det er handlingene jeg betegner som onde, og ikke overgriperne, sier Vetlesen.

Men hva med motivene? De siste årene har det vært populært å forstå slik organisert ondskap som en uheldig konsekvens av politiske programmer. Gjerne den typen politikk som har storslagne og utopiske mål, som kommunismen og nazismen. For å si det enkelt: For å bygge drømmesamfunnet må noen (arbeiderklassens fiender, nasjonens fiender, rasens fiender) ryddes av veien. Menneskelige egg må knekkes for å lage den utopiske omeletten.

Brolagt med onde hensikter

- Denne måten å se det på er nært opp til den man for eksempel finner hos filosofen Lars Fr. Svendsen i hans bok Ondskapens filosofi: At veien til Helvete er brolagt med gode hensikter, sier Vetlesen.

Men Vetlesen er uenig. Han mener at veien til steder som Auschwitz er brolagt med onde hensikter.

- Jeg vet ikke om man egentlig kan tro på at arkitektene bak disse prosjektene virkelig hadde til hensikt å skape en utopi. Hitler ville bare fnyst av slike påstander, og det var heller ikke noen utopi han lovet det tyske folk. Han lovet dem i stedet blod, svette og tårer.

- I Hitlers verdensbilde hadde det tyske folket en særskilt rolle, men den var ikke noen hyggelig rolle. Snarere lå den spesielle rollen i alt de måtte tåle, og den enorme oppofrelsen de måtte gjennom. Hitler skrev i Mein Kampf at velbehag og velstand ville være det verste av alt for det tyske folket, understreker Vetlesen.

Fellesskapet truet?

Vetlesen mener det er viktig å forstå hvordan forholdene i samfunnet legger til rette for at sterke ledere eller autoriteter kan få fellesskapet til å føle seg truet. Dermed kan det oppleves som nødvendig å gå til harde tiltak mot en annen gruppe mennesker som truer dette fellesskapet.

Han minner om at selv om kommunismens og nazismens beskrivelser av det gode samfunn kan virke besnærende, så er de alltid basert på prinsippet om at “vi” fortjener noe mye bedre enn “dem”.

- Så hvis det er snakk om en utopi, da er den alltid basert på en slik todeling av menneskeheten. Derfor handler slike programmer mer om å skape en tilstand av makt enn å skape en positiv situasjon for alle berørte.

Arendt og den banale ondskapen

Når man snakker om ondskap, er det nærmest umulig å komme utenom filosofen Hannah Arendt.

I boken Eichmann i Jerusalem (1963) myntet Arendt begrepet “ondskapens banalitet”. Begrepet kom som en reaksjon på å se Adolf Eichmann, organisatoren av nazistenes “endelige løsning” på “jødespørsmålet”, under rettssaken i Jerusalem. I stedet for en stramt uniformert SS-sadist var Eichmann en forkjølet mann kledd i en dress som ikke satt skikkelig på den puslete kroppen.

Ondskapens banalitet, mente Arendt, var at Adolf Eichmann verken var jødehater eller psykopat, men bare en byråkrat som pliktskyldig gjorde jobben sin. Og jobben hans var å frakte jødene fram til konsentrasjonsleirene. Slik kunne Eichmann innbille seg selv at han ikke hadde noe med gasskamrene, slavearbeidet eller de medisinske eksperimentene å gjøre. Massemorderen var bare en pliktskyldig byråkrat.

Arendts analyse

Men hvor korrekt var Arendts tolkning av Eichmanns holdninger og mentalitet? De hardeste kritikerne av Arendt mener at hun simpelthen svelget Eichmanns forsvar. De mener Eichman desperat forsøkte å manøvrere seg unna dødsstraffen ved å si det eneste han kunne si til sitt forsvar: At han bare fulgte ordre og gjorde jobben sin.

Vetlesen mener det ikke er lett å gi noe entydig svar på om Arendt hadde rett eller feil.

- En ting er at man kan være i tvil om Arendt hadde rett da hun så Eichmann som en middelmådighet, en grå kontorist som ikke var drevet av fanatisme eller jødehat. Men allerede psykiaterne som undersøkte Eichmann før rettssaken tegnet et helt annet bilde av ham.

Den banale sadisten?

- Psykiaterne sa at Eichmanns personlighet hadde sterke og klare sadistiske trekk. Dette materialet forelå da Arendt skrev boken, men hun valgte å se bort fra det.

- Litt frekt sagt, kan man si at det var fordi materialet ville passe dårlig med det bildet hun tegnet av Eichmann. Dette bestyrkes av nyere forskning og folk som har lest avhørene.

Men selv om Arendt tok feil i sin fremstilling av Eichmann, tok hun, for å bruke noen kritikeres karakteristikk, feil på en briljant måte.

- Dette bildet av den banale massemorderen har hatt en strålende akademisk karriere. Svært mange som har en slags formening om hvem Eichmann var og hans motiver, vil bevisst eller ubevisst basere seg på Arendts analyse.

Ondskapens dobbelte problem

Vetlesen mener problemet er dobbelt. For det første godtar mange Arendt i beste fall selektive, i verste fall misvisende bilde av Eichmann. For det andre er Eichmann blitt stående som et slags paradigme på den moderne ondskapen.

- Å forstå Eichmann er ikke ensbetydende med å ha forstått hvordan massemorderne i Det Tredje Rike var. De var ulike, og mange av dem var veldig splittet mellom den byråkratiske mentaliteten som Arendt legger vekt på og klare, aggressive og primitive motiver. Ofte finner man disse trekkene side om side.

- Nyere forskning avdekker at Himmler og Heydrich ville ha ledere som kombinerte kjølig, teknisk kompetanse med personlig og ideologisk fanatisme når det gjaldt å utrydde jødene. Folk som bare hadde en av delene, var uønskede i ledelsen.

Denne kombinasjonen av byråkratiske evner og rasehat var særlig ettertraktede lederevner i områdene tyskerne erobret i øst, der Einsatzgruppenes myrderier var forferdelige.

Milgram

Mye moderne tenkning rundt ondskap har røtter tilbake til det som må være et av verdens mest berømte eksperimenter: Stanley Milgrams undersøkelse av menneskers evne til å påføre andre smerte. Milgram-eksperimentet, som fant sted på 1960-tallet, har vært skjellsettende for vår tenkning rundt hvorfor ondskap skjer.

Stanley Milgram klarte å få mennesker til å gi forsøksobjekter smertefulle doser med strøm, så lenge de ble beordret til det av en autoritetsperson.

Eksperimentet har blant annet vært en hjørnestein for Zygmunt Baumans bok Moderniteten og holocaust, en bok som både er pensum ved norske universiteter og av en norsk jury ble kåret til en av det 20. århundres 100 viktigste bøker.

Den lydige ondskapen

- Zygmunt Bauman brukte Milgrams konklusjoner for å sette strek over ondskap og la det man før kalte “ondskap” bli erstattet av lydighet overfor autoritet.

Denne måten å tenke på er veldig uheldig, mener Vetlesen. For det betyr at ondskap dermed er en slags utilsiktet konsekvens av menneskelige handlinger, et slags arbeidsuhell. Mens en god del mennesker som utøver onde handlinger vitterlig vil skade andre.

- Etter Milgram er det å si at noen er ute etter å skade, at de er hensynsløse, nærmest blitt en forbudt hypotese, et tabu.

Og som så mange andre tabuer, er det med på gjøre verden til et triveligere sted, ettersom vi slipper å snakke om ubehagelige ting.

Besnærende byråkratisk ondskap

- Det besnærende ved det Baumann gjorde med Milgrams konklusjoner er at verdens verste ondskap kunne skje uten at noen av deltagerne var å regne som onde, eller hadde onde motiver. Derimot skyldtes det at det moderne samfunnets stadig større fragmentering og spesialisering muliggjør en type ondskap som unndrar seg dem som deltar, fordi alle bare ser en liten flik av den. Vi får en strukturalistisk, systemisk og byråkratisk ondskap.

- Men det jeg forsøker å påvise, er at forskjellen i settingen som aktørene er i i Milgram-eksperimentet og settingen i dødsleirene er vesensforskjellige. Det er flere relevante forskjeller enn likheter. Det forpurrer Baumans konklusjoner. Hos Milgram presenteres ofrene som anonyme, så den som gir støt har ingen informasjon om hvem som mottar støtene. Men i Holocaust var situasjonen ganske annerledes. Overgiperne visste at ofrene var jøder, og de begikk overgrepene fordi ofrene var jøder.

Så der tenkere som Hannah Arendt og Zygmunt Bauman, mennesker som i stor grad har formet moderne menneskers forståelse, snakker om ondskapen som utilsiktede konsekvenser av samfunnet, om banalitet og byråkrati, har Arne Johan Vetlesen en ganske annerledes innfallsvinkel.

Ondskapen er ikke banal. Den er grusom, beregnende, utspekulert. Ganske enkelt ond.