Sigmund Freud ble født i Mähren i det nåværende Tsjekkia 6. mai 1856, og døde i England i 1939. Allerede mens han levde oppnådde han å påvirke psykologien, kunsten og vårt syn på oss selv i voldsom grad.

Han forandret selv sine synspunkter gjennom de mer enn femti år han var produktiv, men visse hovedtrekk forble stående. Hans overbevisende vektlegging av det ubevisste og våre drifters plass i psyken har for eksempel gitt vår tro på oss selv som rasjonelle vesener en solid knekk.

Av elever av Freud som siden gikk sine egne veier kan nevnes Alfred Adler, Carl Gustav Jung og Wilhelm Reich.

Liv

Familien flyttet til Wien da Freud var tre, og det var her han levde det aller meste av sitt liv. Sigismund var eldste barn av åtte i farens tredje ekteskap, noe som blant annet medførte at han hadde en eldre nevø og halvbrødre på alder med sin mor.

Som 21-åring endret han navn til Sigmund. Familien var sekulariserte jøder, og Freud selv følte seg litt utenfor både troende jøder og det liberale miljøet i Wien. Han hadde et så sterkt forhold til sin far, at da faren døde i 1896 gikk Freud inn i en krise og en selvanalyse.

Freud viste tidlig stor intellektuell kapasitet, og ble oppmuntret til å studere. Han var bevandret i skjønnlitteratur, lærte seg latin og gresk og flere europeiske språk, og han studerte filosofi og logikk. Han tok medisinsk doktorgrad i 1881.

Han var særdeles ambisiøs som person og tålte ikke kritikk. Båret frem av sin overbevisning om at det var ham selv som hadde rett, havnet han stadig i konflikter med medarbeidere.

Freud slet tidlig med depresjoner og forsøkte derfor kokain. I begynnelsen så han det som et vidundermiddel, hyllet stoffet offentlig, brukte det selv og skrev villig ut kokain til mennesker han omgikk. Dette gjaldt også pasienter.

Etter hvert merket han bivirkningene og avhengigheten, og sluttet både å skrive det ut og å bruke det selv. Han forsøkte også å tone ned det han tidligere hadde skrevet om stoffet.

Etter at Østerrike ble innlemmet i Tyskland i 1938 flyktet han til England hvor han døde året etter.

Fortrengning

Etter avlagt medisinereksamen arbeidet den unge Freud i Wien en periode sammen med den noe eldre legen Josef Breuer. Freud overtok Breuers forutsetning om at folk kunne lide av en tanke, erindring eller følelse de selv ikke visste om, men som de kunne helbredes for hvis den ble brakt til bevissthet.

Ifølge denne hypotesen blir svært vanskelige opplevelser fortrengt fra vår bevissthet hvis de er så alvorlige at vi ikke klarer å hanskes med dem i øyeblikket. Men det koster krefter å holde disse erfaringene borte fra bevisstheten, mente Freud, og dette kunne gjøre folk både psykisk og fysisk syke.

De frie assosiasjoners metode

Tanken var at hvis en bare fikk de sykdomsfremkallende inntrykk opp til bevisstheten, så ville følelsene kunne få normalt utløp. Freud forsøkte først blant annet hypnose og energisk utspørring. Fremgangen kom først da han i stedet brukte de frie assosiasjoners metode, særlig anvendt på drøm- og overføringsfenomener.

Alle ytringer kunne vise seg viktige, uansett hvor bagatellmessige de kunne virke. Etter hvert trådte da Freud selv mer passivt i bakgrunnen, mens pasienten fritt og uten noen sensur skulle formidle alt som falt henne inn.

Drømmens betydning

Etter noen år hvor Freud også gjennomgikk intens selvanalyse, ga han i 1900 ut boka Drømmetydning. Drømmetolkning ble for Freud en helt sentral og fruktbar vei til det ubevisste.

Bare små barn kan gi helt frie utløp for sine ønsker. Større barn og voksne kan bli nødt til å undertrykke ønskene til den grad at de ikke bare unnslipper vår våkne bevissthet, men til og med må forkles gjennom symboler i drømme.

Det underbevisste blir på den måten et eget, isolert rike, med egne ønsker og uttrykk. Disse forkledde drømmetankene blir bare tilgjengelige for oss gjennom tolkninger. Freud mente å påvise at sjelelige reaksjoner også hos psykisk sunne mennesker i vesentlig grad blir bestemt av det ubevisste.

Begrepet overføring

Gjennom analysen vil pasienten gjerne beskjeftige seg med sin behandler. Uavhengig av terapeutens personlige egenskaper vil han eller hun bli identifisert med personer fra pasientens liv, og da særlig fra barndommen og særlig pasientens foreldre. Slik kan pasienten like gjerne utsette terapeuten for begjær som rent hat.

Seksualitet og sublimering

Freud kom tidlig til at seksualiteten var sentral i nevrosedannelse, og etter hvert kom han til at seksualitet og drifter var dominerende i utviklingen av vårt sjelsliv i det hele. Freud så ikke seksualitet kun som det vi forstår det som i dagligtalen, men som hele vårt uttrykk for liv og livsvilje (libido).

Jo dypere en kom i analysen, jo mer kom det frem fortrengt seksuelt materiale fra tidlig barndom.

Freud kom til at barn helt fra begynnelsen har en seksuell lystdrift. Etter hvert retter barnet sin seksualitet mot omgivelsene, og da særlig foreldrene. I følge Freud trenger barnet personer av motsatt kjønn å forholde seg til. Den erotiske bindingen barnet får mot den av foreldrene som har motsatt kjønn kaller Freud Ødipuskomplekset. Denne binding er ikke sosialt akseptabelt, og fører til undertrykking av følelsene.

For å avvikle dette komplekset, trenger barnet i stedet å identifisere seg med den andre av foreldrene, den som har barnets eget kjønn. En riktig avvikling av dette komplekset ser Freud som forutsetning for en sunn karakter. Greier en ikke å avvikle dette riktig, kan seksualiteten bli fiksert på dette stadiet. Ved hindringer senere i livet, kan en da regredere til det stadiet seksualiteten ble fiksert.

Også friske har sterke innslag av dette. Barnet styres av lystprinsippet, men må etter hvert moderere seg etter realitetsprinsippet. Avgjørende for vår sjelelige sunnhet er om vi er i stand til å sublimere den opprinnelige driftsenergien til sosialt akseptable virksomheter. Kommer fortrengningene for tidlig og for sterkt blir vi nevrotikere.

Freud så bare gradsforskjeller mellom nevrotikere og sunne, for hos alle var det driftene som var drivkreftene.

Freuds modell av psyken

Etter hvert lager Freud en strukturmodell av psyken med tre komponenter: id, ego og superego.

Id representerer barnet, drifter, det ubevisste, det uansvarlige og det spontane. Id er det opprinnelige, det vi er først.

Ego eller jeget, kan sees som den voksne, rasjonelle og ansvarlige. Egoet skal forsøke å skille fantasi og realitet, og modifisere id til et realistisk nivå.

Superego kommer sist, og representerer foreldre, påbud og forbud, straff og dårlig samvittighet. Superegoet skal gradvis ta over jobben foreldrene tidligere hadde.

Det sunne menneske har et sterkt nok ego til at det kan styre, og å la id og superego få passe mye plass, ikke for mye og ikke for lite.

Generelt var nevroser uttrykk for konflikter mellom ego og fortrengt lyst. Nevroser oppstår når superego styrer for mye, når ego er for svakt eller ikke klarer å koordinere de forskjellige impulsene, slik at de blokkerer hverandre.

Drifter

Den tidlige Freud regnet med to typer drifter; seksualdrifter og jeg-drifter (selvbevarende drifter). Fortrengning skyldtes konflikter mellom disse.

Sent i livet går en dypt pessimistisk Freud over til å se to driftstyper; Eros og Thanatos. Eros står for liv, Thanatos for aggresjon og dødsdrift. Nevrosene oppstår da etter konflikter mellom Eros og ego på den ene siden og Thanatos og superego på den andre. Den tidlige Freud ser nevrosen som uttrykk for konflikter mellom drift og omverden, den senere ser nevrosen som uttrykk for konflikter innen selvet.

Kritikk

Freud fikk først mye kritikk for sin vektlegging av seksualiteten, etter hvert også på grunn av sine metoder. Generaliseringene var gjort ut fra små utvalg, og de ble dels ansett som spekulative. F eks hevder Karl Popper at psykoanalysen ikke er falsifiserbar, dvs at det er umulig å teste den, en kan alltid forklare det en finner innenfor psykoanalysens begreper.

Begrepene i seg selv er vage og tøyelige nok til å kunne brukes på alt. I følge Popper er da psykoanalysen ingen vitenskap.

Freuds utvalg er i tillegg svært begrenset, og omfatter mest kvinner som levde i Wien rundt århundreskiftet, og Freud brukte dette begrensede materiale til å utlede universelle påstander. En grundig og knusende kritikk av Freud finner du i boka «Why Freud was wrong» av Richard Webster (1995)

Her finner du mer interessant stoff om Freud. Et annet sted du kan prøve, er her.