Å miste ektefellen etter et langt samliv er vanskelig. Men noen kommer seg likevel fortere enn andre. Den etterlattes helse, kjønn, sosiale og familiære situasjon kan spille inn.
"Sosiolog Hege Gjertsen forsker på tap av ektefelle i eldre år. (Foto: Randi M. Solhaug)"
Det kom som et sjokk på meg. Jeg var ikke meg selv, verken den dagen eller dagen derpå. Det var som om jeg satt ved siden av. Det vedkom liksom ikke meg. Jeg var helt borte. Jeg må si at reaksjonene kom etterpå.
Det forteller en enke (74) om det å miste mannen sin etter mange års ekteskap.
Dybdeintervju
Stipendiat i sosiologi ved Senter for aldersforskning (SAT) ved Universitetet i Tromsø, Hege Gjertsen, er i ferd med å finne ut mer om hvordan mennesker opplever og mestrer tap av ektefelle i eldre år. Hun har dybdeintervjuet 20 hjemmeboende enker og enkemenn i alderen 68 til 94 år. Alle bosatt i Tromsø kommune.
Tap av ektefelle er et viktig tema som gjelder mange. Før eller senere skjer det alle som har delt et liv sammen. Kunnskap om eldre enkers og enkemenns livssituasjon og mestringserfaringer er derfor viktige forutsetninger for å kunne forstå og gi hjelp, mener Gjertsen.
Støtte fra familie
Arbeidet med analysen er ikke ferdig ennå, men noen foreløpige resultater foreligger.
- Eldre opplever tap av ektefelle på ulikt vis, og det er store individuelle forskjeller i min studie. Men de fleste gir uttrykk for at det er kjempeviktig med støtte fra den nærmeste familien den første tiden etter dødsfallet. Mange trenger kanskje et “puff” fra sine nærmeste for å komme seg ut blant andre mennesker. Mange skryter av barn og barnebarn som stiller opp for dem, sier Hege Gjertsen.
Har jeg ikke hatt barnebarnet, som kom her stadig vekk, da trur jeg aldri jeg hadde sittet her, for da visste jeg ikke hva mer jeg hadde å leve for. Jeg forsto ikke hvorfor, det var bare å slutte av. Det var helt forferdelig, kan en enkemann (83) fortelle.
Det var tre etterlatte i denne studien som ikke hadde egne barn. De mente alle at det var verre for dem at de ikke hadde egne barn. De mottok riktignok hjelp fra sin øvrige familie, men denne støtten var av mindre og mer kortvarig art.
Venner er viktig
"Gode minner og troen på at man en gang treffes igjen, kan lette sorgen etter dødsfallet. (Illustrasjonsfoto)"
Det ser også ut til at familien betyr mest for de eldste og mest pleietrengende etterlatte. For de sprekeste betyr venner mer. I alle tilfeller er det viktig at man etter hvert “kommer seg ut” blant andre.
Jeg kom meg ganske snart. Det var bare noen uker etter at hun døde, da dro jeg med på en tur til Syden. At jeg ikke har murt meg inne, det trur jeg er viktig, sier en enkemann (75).
Hvordan eldre etterlatte klarer seg etter dødsfallet, avhenger også blant annet av deres forhold til det offentlige hjelpeapparatet. Halvparten av enkene og enkemennene i denne studien mottar hjelp fra hjemmetjenesten. Flere av de etterlatte som ikke mottar hjelp, forteller at de absolutt hadde behov for å snakke med noen. Enkelte også til praktisk hjelp i boligen. Men hjelp fra det offentlige er ikke nødvendigvis alltid svaret.
- Ei av dem jeg intervjuet mottok mye hjelp via hjemmetjenesten, men likevel var hun ensom og mye deprimert. Selv om det offentlige kan yte mye hjelp kan det ikke erstatte familie og nære venner, forteller Gjertsen.
Spiller kjønn noen rolle?
Hun fattet interesse for temaet om tap av ektefelle i eldre år etter at hun hadde skrevet hovedfagsoppgave i sosiologi om selvmord blant eldre menn. Hun fant da ut at en av risikofaktorene for selvmord nettopp var å miste sin ektefelle.
I sin nye studie har ikke Gjertsen funnet noen entydige svar på hvem av kjønnene som er best rustet til å bli alene. Men det ser ut til at enkene er flinkere til å snakke med andre om de vonde følelsene etter tapet, mens enkemennene i større grad bearbeider sorgen ved å gjøre noe.
Annonse
Funksjonsevne og helse
"For eldre med dårlig helse, kan tapet av ektefelle føre til at dagene blir fryktelig lange og fylt av ensomhet. (Illustrasjonsfoto)"
Funksjonsfriske eldre enkemenn gjenopptar tidligere sitt sosiale liv enn funksjonsfriske eldre enker. De går ut på dans, spiller bridge og treffer venner i ulike “gutteklubber”. Flere finner også ny partner. Eldre enker er også sosialt aktive, men er mer orientert mot hjemmet og ser ut til å sørge lengre. De treffer gjerne venninnene sine en del, men får sjelden ny partner.
Forskjellene kan komme av kulturelle forventninger til kjønnspesifikk atferd. De eldste kvinnene har gjerne vært hjemmeværende i hele sitt voksne liv, og har dessuten oftere hobbyer de kan dyrke hjemme.
Eldre ektemenn med dårlig helse ser derimot ut til å takle tapet dårligere enn eldre enker med svekket helse. Å være bundet til hjemmet medfører et større brudd i tilværelsen for mennene, som har vært vant til å være mye ute på grunn av jobb og andre aktiviteter.
- De er ofte ensomme, og opplever at dagene blir fryktelig lange, sier Gjertsen.
Ulik form for mestring
Det finnes selvsagt ingen entydige svar på hvordan man skal komme over tapet av ektefellen. Noen holder seg mest mulig aktive, andre finner at utløp for sterke følelser, for eksempel via gråt, kan hjelpe. Den etterlatte kan også ta i bruk kognitive mestringsstrategier, som for eksempel å fortelle seg selv at det var bra at ektefellen slapp å lide mer og at “sånn er livet”.
Andre finner trøst i religion. Halvparten av de intervjuede var enten sikre eller håpet at de en gang skulle møte partneren igjen, slik som denne enka (70): Jeg tror jeg ville hatt det grusomt hvis jeg hadde tenkt at det ikke var noe etter døden. Så det har jo vært den store trøsten.
- Men en god del har det uansett grusomt tøft den aller første tiden. Søvnproblemer og vekttap er ikke uvanlig, forteller Hege Gjertsen.
