Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Å bli våt på hendene eller kroppen er en helt hverdagslig opplevelse. Vi dusjer, vasker hendene og lager mat, og de aller fleste av oss kjenner stor forskjell på om vi er våte eller ikke.
Men hvordan føler vi egentlig fuktighet? Forskerne bak en ny studie, publisert i Journal of Neurophysiology, mener det ikke virker som om huden har noen spesialiserte reseptorer for å kjenne vått, i motsetning til for eksempel smerte- eller temperaturreseptorer.
Ved hjelp av flere forsøk mener forskerne de har laget den første nevrofysiologiske modellen for å forklare fuktighetsfølelsen.
Ifølge forskerne henger temperatur uløselig sammen med fuktighetsfølelsen, og forsøkene deres viser at folk ble flinkere til å identifisere om huden var våt når vannet var kaldere.
En illusjon?
Forskerne bak studien jobber ut ifra en hypotese om at fuktighetsfølelsen er en sanseillusjon, og at hjernene våre lurer oss til å kjenne våt væske, blant annet basert på forventninger og tidligere erfaringer og med våte objekter eller vann.
Ifølge teorien bruker hjernen tidligere ervervet kunnskap, og en sammenblanding av mange sanseinntrykk som temperaturfølelsen og trykkfølelse på huden, for å gjette seg fram til den mest sannsynlige årsaken bak følelsen.
I tidligere forsøk gjort av noen av de samme forskerne, viste de at folk lures til å tro at armene deres er våte hvis de blir utsatt for en kald og tørr overflate rett på huden.
Forskerne foreslår nå at fuktighetsfølelsen er sammenflettet med evnen til å føle kulde og mekanisk trykk på huden. Disse signalene blir båret fra huden til hjernebarken av A-nerver, som forskerne kaller det i rapporten.
For å teste ut hypotesen, brukte de 13 mannlige studenter i en serie forsøk.
Forsøkspersonene ble utsatt for vann med tre forskjellige temperaturer, 25, 30 og 35 grader, på to forskjellige steder på armen. Enten på et hårete oversideområde på underarmen, eller den tykke huden på fingertuppene.
Jo kaldere vann, dess mer fuktig kjentes det ut for forsøkspersonene. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Personene satt med armen gjennom et hull i et skjermbrett, så de ikke kunne følge med på eksperimentet. Deretter fikk de våte bomullsdotter med forskjellige temperaturer plassert på armen, eller fingertuppene.
Det viste seg at oppfattelsen av fuktighet på huden hang tett sammen med temperaturen på vannet. Selv om væskemengden var helt lik i alle temperaturvariantene, oppfattet forsøkspersonene det kalde vannet som mer vått enn det varmere vannet.
Jo høyere temperatur på vannet, dess vanskeligere var det å vurdere fuktigheten. Forskerne fant også at det hårete området på armen var mer sensitiv for fuktighet enn fingertuppene.
Forskerne gjennomførte også eksperimentet etter å ha blokkert A-nervene ved hjelp av kompresjon på armen. Da ble fuktighetsfølelsen kraftig redusert.
Annonse
En modell over fuktighetsfølelse
Selv om utvalget i dette eksperimentet var ganske lite, mener forskerne at resultatene fra dette og tidligere eksperimenter peker i retning av at fuktighetsfølelse er en perseptuell illusjon, som er helt avhengig av trykkfølelse og temperatur.
De tror at hjernen tolker beskjedene fra huden, og sammenligner det med det forskerne kaller en ”typisk våt stimulering”, som allerede er lært gjennom tidligere erfaringer.
Samtidig er det også en betydelig mekanisk følelse av fuktighet på kroppen, hvor man kjenner fuktigheten selv om den ikke er kald, som for eksempel i varmt og fuktig klima, eller i varmt vann. Forskerne tror at andre, sensitive deler av huden kan også spille en rolle i å bedømme fuktighet.
I rapporten mener de også at denne kunnskapen kan potensielt hjelpe med å forstå visse symptomer på for eksempel Multippel Sklerose eller Polynevropati, hvor pasienter plutselig kan oppleve en følelse av kald fuktighet over deler av kroppen.
Forskerne har også samlet resultatene i en nevrofysiologisk modell over fuktighetsfølelsen, som kan sees i den publiserte artikkelen.
