Det kraftigste jordskjelvet i verden på 40 år hadde senter i havet rett utenfor Aceh, den vestligste provinsen i Indonesia. Bølgen som ble skapt av jordskjelvet rammet noen timer senere også østkysten av Sri Lanka.  

En gruppe forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) har undersøkt de politiske følgene av tsunamien, og om tidenes største hjelpe- og gjenoppbyggingsinnsats som ble satt i gang etter katastrofen har bidratt til å skape fred.

Slik håpet forskerne å kunne si noe om sammenhengen mellom naturkatastrofer og mulig politisk konfliktløsning.

Krig og tsunami

Aceh-provinsen har en konfliktfylt forhistorie med den indonesiske sentralmakten. I siste halvdel av 1990-tallet gikk opprøret inn i en ny fase med sterkere lokal støtte til Bevegelsen for et fritt Aceh (GAM).

Et folkemøte i 2000 samlet nærmere en halv million mennesker (av en befolkningen på 4,5 millioner) i protest mot undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd. Det var fortsatt krigstilstand mellom GAM og staten da tsunamien rammet provinsen i 2004 og flere enn 200 000 av innbyggerne omkom.

Sri Lanka har i mange år vært preget av konflikt og borgerkrig mellom den singalesiske majoritetsbefolkningen og regjeringen på den ene siden, og den tamilske minoriteten på den andre.

Bevegelsen Tamiltigrene (LTTE) har med brutale midler kjempet for et hjemland for tamilene nord og øst på øya. Delvis norskledede fredsforhandlinger brøt sammen i 2003 og konflikten blusset kraftig opp igjen.

Da tsunamien rammet i romjulen 2004 var Aceh og Sri Lanka – begge med langvarige uløste konflikter mellom staten og separatistgrupper – to av områdene det gikk aller hardest ut over.

Forskjellig

I forskningsprosjektet «Conflict resolution and democratisation in the aftermath of the 2004 tsunami: A comparative study of Aceh and Sri Lanka» har forskerne gjort en komparativ analyse av Aceh og Sri Lanka.

– Tsunamien åpnet muligheten til å gjøre nettopp en analyse som dette. Slik kunne vi finne svar på hvordan naturkatastrofer spiller inn ved alvorlige politiske konflikter, sier professor Kristian Stokke ved UiO.

Stokke, som har vært leder for prosjektet, fant sammen med kollegene at tsunamien påvirket den politiske utviklingen i Aceh og Sri Lanka helt forskjellig. Konklusjonen hans er derfor klar:

– Naturkatastrofer løser ikke konflikter. Det de kan gjøre, er å virke inn på og kanskje forsterke politiske prosesser som allerede er i gang. Men som eksemplene Aceh og Sri Lanka viser, kan denne påvirkningen bli helt forskjellig.

Fredsløsning i Aceh

Etter 29 år med konflikt og krigføring ble det 15. august 2005 endelig undertegnet en fredsavtale i Aceh. Fredsavtalen gir innbyggerne i Aceh mer selvstyre gjennom at den tidligere provinsen nå er blitt et spesialterritorium i Indonesia.

Innbyggerne har også fått rett til å opprette lokale politiske partier, noe som satte tidligere GAM-medlemmer i stand til å vinne lokalvalget i 2006.  

– I Aceh var en politisk reformprosess allerede i gang da tsunamien inntraff. Innad i GAM hadde det foregått en viktig avradikalisering i årene 1999 til 2004. Parallelt med dette satte regjeringen i Jakarta mye inn å finne en løsning på Aceh-konflikten.

– Tsunamien ble her en hendelse som både for opprørerne og hos regjeringssiden legitimerte ytterligere forhandlinger. Begge parter grep denne muligheten. Men tsunamien var ikke avgjørende. Det avgjørende var den politiske prosessen som allerede pågikk, mener Stokke.

Krigsløsning i Sri Lanka

I Sri Lanka var det ingen tilsvarende positiv prosess på gang da tsunamien inntraff. Her var konflikten tvert imot fastlåst.  

– Begge parter så i 2004 på krig som, om ikke ønskelig, så iallfall nødvendig. Tsunamien førte ikke til at fredsprosessen kom i gang igjen. Det eneste den gjorde var å sette konflikten på vent ett års tid. Så brøt krigen ut igjen.

Utviklingshjelp

Som en del av dette prosjektet har forskerne også sammenlignet bruken av utviklingshjelp i Aceh og Sri Lanka etter tsunamien. Her fant de også store forskjeller.

I Aceh ble bistanden etter tsunamien gitt på den «tradisjonelle» måten, slik man har gjort flere ganger tidligere etter krig eller naturkatastrofer.

I Sri Lanka ble bistanden brukt på en helt annen måte. Både før og etter tsunamien forsøkte bistandsytere som Norge å benytte hjelpen som et virkemiddel for å løse konflikten. Bistandsyterne ville bruke bistanden til å bygge tillit mellom partene. Fredsbyggende bistand var et mye brukt begrep.

– Dette virket ikke. Man klarte ikke å bygge tillit mellom partene ved hjelp av bistand. I stedet ble bistanden i Sri Lanka veldig politisert. Bistandsyterne ble sett på som nyimperialistiske, intervenerende stater.

– Slik bidro denne typen bistand til å forsterke konflikten, heller enn å løse den, konkluderer Stokke.

GAM og LTTE

En tredje del av forskningsprosjektet har vært å se på hvordan det gikk med de to opprørsbevegelsene GAM og LTTE («Tigrene») etter tsunamien.

Nok en gang er erfaringene helt forskjellige. Mens GAM er blitt omdannet til et politisk parti og slik blitt en integrert del av indonesisk politikk, gikk LTTE som kjent på et stort nederlag i borgerkrigen og er nå knust av regjeringssiden i Sri Lanka.

– Det ble gjort noen forsøk på å omdanne også LTTE politisk. Men i stedet var det den militære logikken som ble fulgt av opprørerne. I dag vet vi hvordan det gikk, sier Stokke.

Lenke:

Forskningsrådets program Norge - Global partner (NORGLOBAL)