Noen barn reagerer sterkere på negative opplevelser enn andre. Ifølge forskere er det nemlig en sammenheng mellom aggresjonsnivå og varianter av et bestemt gen.

Men barna som reagerer mest aggressivt har også en tendens til å reagere sterkere på gode opplevelser, har norske forskere funnet ut. Disse barna har altså dypere daler, men også større høyder.

Aggresjon er vanlig hos små barn. Aggressiv atferd øker frem til barna er rundt fire år, for så å avta etter hvert.

Forskning har vist at barn som strever med aggressivitet når de er små, ofte sliter med dette inn i puberteten.

Men aggresjon hos barn er ikke nødvendigvis et onde i seg selv. Det kan være en logisk reaksjon på for eksempel vold og overgrep.

Kan være nyttig

Ikke bare kan aggresjon være en respons på en ytre påvirkning. Det kan også være nyttig å ha mer aggressive individer blant oss, ifølge amerikanske forskere. I en reportasje i Wall Street Journal ble temaet aggresjon nylig belyst ut fra evolusjonsteori. 

Her ble også norske forskningsresultater trukket frem.

Teorien går i hovedtrekk ut på at i en stabil verden med nok ressurser, vil folk med stabilt lynne ha et fortrinn. De med mer varierende lynne kan overreagere på selv ubetydelige endringer, noe som igjen kan være en evolusjonær ulempe. 

Men straks forutsetningene endrer seg, og det for eksempel blir kamp om ressursene, kan de som reagerer sterkere på ytre påvirkning ha en fordel.

Skal vi tro forskerne, er det sannsynligvis det beste for en befolkning å ha en blanding av mennesker med mer eller mindre tendens til å reagere med aggresjon.

Større variasjoner

Det er en gjengs oppfatning blant forskere at aggresjon er et resultat av både arv og miljø. Men hvordan reagerer egentlig folk, som jo har ulike arveanlegg, på ulike miljøbetingelser? 

I en gruppe av barn vil noen være mer aggressive enn andre. Noen vil reagere sterkt på stress, andre vil opptre mer avbalansert nesten uansett situasjon. Dette kan delvis forklares ut fra barnets gener.

En gruppe norske forskere anført av Beate W. Hygen ved Psykologisk institutt på NTNU, har sett nærmere på dette. Forskerne fant en sammenheng mellom aggresjon og hvilken variant barna hadde av et bestemt gen når barnet hadde opplevd og ikke opplevd alvorlige livshendelser.

På godt og vondt

Dette genet er involvert i dopamin-nedbrytningen i hjernen. Dopamin er et viktig signalstoff i hjernen som blant annet har betydning for motivasjon og viljestyrte bevegelser, samt belønningssystemet i hjernen. 

De norske forskerne fant at barna som ble mer aggressive når de ble utsatt for stress, var minst aggressive når de ikke ble utsatt for stress. De hadde altså en tendens til større variasjon i oppførsel både i den ene og den andre retningen.

Disse funnene er med på å underbygge teorien om at enkelte individer er mer mottakelige for miljøbetingelser, på godt og vondt, og at svaret ligger i genene.

I teorien omtales denne forklaringen som «Differential Susceptibility», på norsk ulik mottakelighet.

Tidligere har forskere tenkt at enkelte barn er mer sårbare enn andre når de opplever traumer og stress, og at disse sårbare barna, når de har gode miljøbetingelser, fungerer på lik linje med andre.

Tilhengere av teorien om ulike mottakelighet hevder på sin side at de som blir mest påvirket av negative betingelser, også kan være dem som drar mest nytte av positive betingelser. De vil derfor under gode miljøpåvirkninger fungere bedre enn dem som ikke er så mottakelige for miljøet.

Referanser:

Beate Wold Hygen, mfl. Child exposure to serious life events, COMT, and aggression: Testing differential susceptibility theory. Developmental Psychology, Vol 51(8), aug 2015. Sammendrag.

Lars Wichstrøm, mfl. Tidlig Trygg i Trondheim, En longitudinell populasjonsbasert studie av risiko- og beskyttelsesfaktorer for barns psykiske helse, NTNU-prosjekt, Sammendrag.