Ny behandling kan hjelpe de tause barna

Rundt ett av hundre barn blir helt tause i visse sosiale situasjoner, som på skolen. En ny behandlingsmetode kan hjelpe barna til å snakke mer.

Published
Barn med selektiv mutisme ønsker å snakke, men de klarer det ikke. (Foto: Shutterstock)
Barn med selektiv mutisme ønsker å snakke, men de klarer det ikke. (Foto: Shutterstock)

Forskningsprogram

Forskningsrådets program for Psykisk helse skal bidra til utvikling av kunnskap om psykisk helse med sikte å fremme den psykiske helsen i befolkningen.

Selektiv mutisme er en tilstand hvor barn og unge konsekvent ikke snakker i bestemte sosiale situasjoner, for eksempel i barnehagen eller på skolen.

I andre situasjoner, som hjemme med nær familie, snakker de derimot helt fritt.

– Barna ønsker å snakke, men de klarer det ikke. Sosial engstelse er ofte kjernen. De er redd for å dumme seg ut og bli utsatt for andres kritiske blikk, sier Hanne Kristensen, forsker og seksjonsleder ved Regionsenter for barn og unge (RBUP) Øst og Sør.

Hun forteller at det kan være vanskelig for både foreldre og lærere å forstå at et barn kan oppføre seg så forskjellig i ulike situasjoner og understreker at dette ikke er noe barnet selv kontrollerer.

– Som terapeut har jeg for eksempel opplevd å se gjennom en glassdør hvordan et barn kom hoppende og pratende mellom mor og far. Da barnet kom inn i rommet og så meg, var det som om det ble skrudd av og stivnet helt.

Vanskelig å behandle

Selektiv mutisme blir sett på som vanskelig å behandle, og det finnes ingen retningslinjer for behandling Norge.          

– Hittil har forskningen vært preget av studier på enkelttilfeller eller små grupper. Det har gjort kunnskapen vanskelig å generalisere og ført til mange misforståelser og uheldige framstillinger av selektiv mutisme, mener Beate Ørbeck.

Hun har vært postdoktor på en av de første behandlingsstudiene i verden om selektiv mutisme, ledet av Hanne Kristensen. Studien, som er finansiert av Forskningsrådets program for psykisk helse, gir håp om at riktig behandling kan gi resultater.

Snakket mer etter tre måneder

I studien ble 24 barn med selektiv mutisme i alderen 3–9 år tilfeldig fordelt på to grupper. Den ene gruppen fikk psykososial behandling i seks måneder ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikker i Sør-Norge. Kontrollgruppen stod på venteliste i tre måneder og fikk ingen behandling i denne perioden.

Behandlingen rettet seg mot å få barna til å snakke i barnehagen og på skolen, som er arenaene hvor problemet er mest uttalt for de fleste barna.

Etter tre måneder ble barnas framgang vurdert av både foreldre, lærere og terapeuter. Resultatene viste at barn som hadde fått behandling, snakket mer enn barna som ikke hadde fått behandling.

Fulgt opp i ett år

– Barna snakket fortsatt ikke fritt i alle situasjoner og til alle mennesker. Men generelt sett snakket de langt mer enn da de kom til behandling, og de var inne i en god utvikling. Tre måneder er kort tid i en slik sammenheng, så det at vi klarte å få en gruppeforskjell i det hele tatt, gir håp, sier Ørbeck.

Etter tre måneder fikk også den andre gruppen barn samme behandling. Behandlingseffekt ble vurdert etter tre måneder og seks måneder. Alle barna er deretter fulgt opp ett år etter avsluttet behandling.

– Foreløpige analyser fra oppfølgingen tyder på at den gode trenden fortsetter, forteller Kristensen.

– Tør å la det være stille

Forskerne Hanne Kristensen og Beate Øhrbeck gir stemme til de tause barna. (Foto: Elin Fugelsnes)
Forskerne Hanne Kristensen og Beate Øhrbeck gir stemme til de tause barna. (Foto: Elin Fugelsnes)

I studien fikk både barn, foreldre, lærere og barnehageansatte enkel informasjon om selektiv mutisme. Behandlingen ble gjennomført i stadig vanskeligere situasjoner – først i barnets hjem og deretter i barnehage eller skole.

Kjernen er såkalt defokusert kommunikasjon, som skal redusere ubehaget og angsten barnet opplever i sosiale situasjoner.

– Det er viktig å unngå at barnet kommer for mye i fokus. Derfor setter vi oss ved siden av barnet heller enn rett overfor, og vi ser mer på aktiviteten barnet holder på med, enn direkte på barnet. Vi stiller åpne og undrende spørsmål, og ikke direkte spørsmål om barnet selv, forklarer Kristensen.

I tillegg bruker terapeuten atferdsterapeutiske teknikker, blant annet den såkalte trappetrinnsmetoden. Mens barnet holder på med en aktivitet sammen med foreldrene, nærmer terapeuten seg gradvis.

Målet er å få barnet til å snakke med terapeuten underveis i leken. Etter hvert sluses lærere og jevnaldrende inn på samme måte.

– En veldig stor utfordring for terapeuten, selv om det kan høres enkelt ut, er også å tørre å la det være stille i perioder. Ikke svar for barnet, eller still spørsmål før barnet har fått mulighet til å si noe, påpeker Ørbeck.

Mange strever fortsatt som voksne

Prinsippene i behandlingen kan tas i bruk av dem som omgås barnet til daglig også, som lærere og barnehageansatte.

– Selektiv mutisme er en vanskelig tilstand å behandle, og mange strever fortsatt med sosial angst og å snakke i visse sosiale situasjoner når de er voksne også.

– Men det ser ut til at riktig behandling kan hjelpe mange til både å føle seg mer vel i sitt sosiale miljø og til å snakke mer, sier Kristensen.

Forskerne planlegger nå en oppfølgingsstudie av barna i 2014.

Referanse:

Oerbeck, Beate, Kristensen, Hanne m.fl: A randomized controlled trial of a home and school-based intervention for selective mutism – defocused communication and behavioural techniques. Oktober 2013