– Et økende antall barn får angstproblemer. Barn vet mer i våre dager enn tidligere, men de er også mindre trygge, sier profesor Philip Kendall, en av verdens ledende kapasiteter på angst blant barn og unge.

Kendall arbeider ved Temple University i Philadelphia, USA og har utviklet behandlingsprogrammet Coping Cat - på norsk, Mestringskatten. Han forsker, men har i sin klinikk også behandlet over 3000 barn med angst.

– Vi har terrorhandlinger, dramatiske værfenomener som orkanen Irene, skyting på skoler – alt dette og mer til tar barna inn. For mange fører det til problemer, sier Kendall.

– Nå ser vi stadig flere åtte-åringer med “voksne” bekymringer; de lurer på hvordan det skal gå med lån og arbeid, de bekymrer seg for om kjæledyrene får nok mat, fortsetter han.

– Jeg er ikke imot at barn vet om hva som skjer rundt dem, men når dette fører til bekymring og uro, blir det galt.

Markant økning

Etter 11. september-angrepene for ti år siden registrerte forskerne en markant økning i antall engstelige barn.

– Vi ser det vi kaller “second hand terrorism”; selv om man ikke selv opplever terror, frykter man den.

– Dette fenomenet økte i omfang etter 11. september, og når barn sjekkes for våpen før de kommer inn på skoen, når det skytes på universiteter, når barn stadig blir fortalt om farer – da skapes utrygghet. Jeg tror Norge kan regne med at flere barn engster seg etter 22. juli, mener Kendall.

– De frykter for sin trygghet. Mange vil også se at foreldre bekymrer seg. Det kan smitte.

– Hvorfor er akkurat angst den mest utbredte psykiske lidelsen blant barn og ikke depresjon?

– Angst handler om opprømthet og oppstemthet – den er fysiologisk og kognitiv. I angsten ligger også muligheter: hva hvis…? Dette lever vi med. Alle har noen sånne “hva hvis”-er, og vi takler det.

– Det er når vi ikke håndterer usikkerhet og bekymring, det blir problemer. Depresjon følger etter angsten, men alle blir jo ikke deprimerte.

På et vis har angsten et kreativt element, slik alle ting har en god og en dårlig side, mener Philip Kendall. Er du litt på alerten, presterer du bedre. Blir det for mye uro, får du ikke til det du vil.

Som foreldrene

– Har engstelige barn også engstelige foreldre?

– Ja. Men har det biologiske årsaker eller lærer de det hjemme? Det kan vi ikke si sikkert. Ikke alle engstelige barn har engstelige foreldre.

– Og hvis et barn stadig ser sin mors angstreaksjoner i for eksempel trafikken, når hun kjører bil, lærer barnet om farene. Uten å ville det, overfører foreldre sine bekymringer, sin hang til perfeksjonisme, og sine kontrollbehov til barna.

– Det er en del diskusjon om pc-bruk og dataspill i forhold til det å skape angst. Hva sier du til det?

– Vi kan ikke belegge at det er en sånn sammenheng. Men overdreven databruk kan påvirke vår kommunikasjon. En 20-åring som bor hjemme og stort sett forholder seg til PC-en, mister sosiale evner.

– De utvikler ikke sosial kompetanse og kan av den grunn bli engstelige i møtet med mennesker.

Noen foreldre legger nærmest til rette for at barn kan utvikle angst ved stadig å gi etter for unger som ikke vil eller sier de ikke tør ting.

– Men foreldre har stort sett hjertet på rett sted. De kan være overbeskyttende, men de skal ikke ha skylden for angstproblemene heller, sier Kendall.

– Hvordan kan foreldre vite når de skal dytte på barna og ikke gi etter?

– Det er ikke alltid lett å vite, men akkurat det gjør en god terapeut; vi dytter på barnet. Dette handler om å gi barnet mulighet til å gjøre det han eller hun er redd for.

– Er ungen redd for vann, kaster vi ham ikke i bassenget, men legger skritt for skritt opp til at barnet etter hvert går uti – en prosess som kan ta flere uker.

Mestring

Denne eksponeringsterapien er et sentralt element i behandlingsprogrammet Mestringskatten, som Kendall utviklet i samarbeid med andre på 1980-tallet.

Han samlet da de tiltakene som så ut til å virke i angstbehandling, organiserte dem og satte dem i system. Nå finnes det i norsk versjon for både barn og unge.

Programmet for ungdom strekker seg over 16 uker og er laget for aldersgruppen mellom 14 og 17 år. Barneversjonen av programmet går over 14 uker og er laget for barn mellom syv og 13 år.

To tredeler av disse får hjelp av behandlingen, som har flere faser. I det første møtet gjelder det rett og slett å få barna til å ville komme tilbake gang nummer to, slår Kendall nøkternt fast.

Ungene lærer seg blant annet å beskrive følelsene sine og å måle sin egen frykt.

– Hva er barn mest redd for?

– Det avhenger av alderen og hvor de bor. Små barn kan frykte alt fra veps til været til uhyrer.

- De eldre barna sliter ofte med frykten for ikke å bli akseptert, avvisning, sosial fordømmelse - og dessverre ser vi stadig mer av dette. Ungdom uteblir fra sosiale samlinger, fordi de er redde for ikke å passe inn, sier Kendall.

Leve med det

Han mener at barn er stort sett flinke til å beskrive følelser. De små som får hjelp av behandlingen hans jobber også hardt for resultatene.

– Det gjør vondt underveis, men de får det bedre.

De fleste vil ha hjelp til å bli kvitt angsten og får følgende svar:

– Nei, du blir ikke kvitt den. Da ville du ikke være våken og på vakt. Litt engstelse er bra. Men du lærer deg å gjenkjenne frykten og angsten, du lærer deg å håndtere den og leve godt.