Forskjell på folk – også i LO

LO har en solid tradisjon for å gjøre forskjell på folk. Det slås fast i en ny avhandling.

Publisert
Helsearbeidere var i "de nye gruppene" som LO lenge var skeptiske til. (Ill.: Annica Thomsson)
Helsearbeidere var i "de nye gruppene" som LO lenge var skeptiske til. (Ill.: Annica Thomsson)

I arbeiderbevegelsens marxistinspirerte fortelling ble industriarbeideren gitt en privilegert posisjon i forhold til andre grupper av arbeidstakere.

Industriarbeiderne utgjorde ”grunnfjellet”, en metafor på det stabile.

– Det ble skilt mellom produktivt og verdiskapende arbeid på den ene siden og annen virksomhet på den andre.

– Slik sett ble det paradoksalt nok skapt forskjeller, både mellom menn og kvinner og mellom manuelle arbeidere i vareproduserende industri og “de andre” i tjenesteytende næringer og i offentlig virksomhet, hevder historiker Jan Messel ved Universitetet i Oslo i sin avhandling LO og “de nye gruppene”. Konseptualisering av arbeidstakerne 1975–1989.

Selv om LO siden krigen har ønsket alle arbeidstakere som medlemmer, skilte organisasjonen lenge mellom de ulike yrkesgruppene.

Mens industriarbeiderne var solidariske helter ble andre arbeidstakere, ifølge Messel, sett på som suspekte og ikke helt til å stole på.

Grunnfjellet

Han forteller at innenfor ledelsen i LO hersket det lenge spesielle forestillinger om hva som egentlig er arbeid. Sammen med et syn på industrien som den eneste verdiskapende næringen ga det grobunn for til et skille mellom arbeideren og de andre.

– Fabrikkens skille mellom funksjonærene og arbeidere på golvet var en tankemodell som også ble overført til resten av arbeidslivet, sier Messel.

Etterhvert ble begrepet funksjonærer avløst av det han omtaler som “de nye gruppene”. Disse overtok de allerede etablerte karakteristikkene som strebere, egoister og usolidariske.

Frykt for strebere

LO-formann i perioden 1939–1965, Konrad Nordahl, knyttet sysselsettingsveksten i andre, ikke ”direkte produktive” yrker som undervisning, helsepleie og handel, til framveksten av en ny mennesketype.

De hadde andre holdninger enn dem som hadde vært rådende i arbeiderbevegelsen, og han pekte på faren ved at disse ville havne andre steder politisk og faglig.

– I LOs forståelse var det en nær sammenheng mellom yrkestilknytning og utdanning på den ene siden og holdninger og verdier på den andre. Karakteristikkene av den nye mennesketypen var i all hovedsak negative.

– De manglet solidaritetsfølelse, var strebere og fryktet deklassering, forteller Messel.

Messel hevder en viktig årsak til den store skepsisen overfor “de nye gruppene” var frykten for at byggverket – velferdsstaten – skulle undergraves og ødelegges, en bekymring som var velbegrunnet nok.

Endring på 1980-tallet

I sin doktoravhandling viser historiker Jan Messel at det også i LO fantes Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. (Foto: Annica Thomsson)
I sin doktoravhandling viser historiker Jan Messel at det også i LO fantes Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. (Foto: Annica Thomsson)

På slutten av 1980-tallet ble forståelsen av de ulike yrkesgruppene likevel vanskelige å opprettholde. Arbeidslivet hadde endret seg.

Det ble stadig færre tradisjonelle industriarbeidsplasser, arbeiderbevegelsen opplevde en ideologisk krise og konkurranse om medlemmene med andre arbeidstakerorganisasjonene økte.

LO måtte gå i seg selv. Da LO innså at ”de nye gruppene” i all hovedsak var kvinner, ble det vanskelig å opprettholde bildet av dem som suspekte.

Åpnet for Valla

– I en tale på landsmøtet i 1989 poengterte LO-sekretær Esther Kostøl at det å arbeide med mennesker er like bra som å jobbe med maskiner. På det samme møtet ble hun valgt til nestleder, forteller Jan Messel, som mener dette markerte en viktig endring som skulle skje i LO.

“De nye gruppene” skulle ikke lenger ses på som strebere som kun slåss for snevre gruppeinteresser. I stedet fikk de en stadig større anerkjennelse som grupper av arbeidstakere med rettferdige krav om bedre lønn og trygge arbeidsforhold.

Tolv år senere kunne en kvinne fra ”de nye gruppene” bli leder av LO.

– Mens forgjengeren Yngve Hågensen var industriarbeidernes mann, fortalte valget av akademikeren Gerd-Liv Valla som LO-leder i 2001 at medlemmsgrupper som tidligere hadde blitt sett på som mindreverdige, nå var godtatt, forteller Messel.

Referanse:

Jan Messel: LO og “de nye gruppene”. Konseptualisering av arbeidstakerne 1975 - 1989, doktoravhandling, Universitetet i Oslo, 2010