Er det legitim PR eller utilbørlig propaganda når regjering og statsadministrasjon kommuniserer om saker som ikke er vedtatt? spør BI-professor Øyvind Ihlen.
Kommunikasjon er et sentralt verktøy for politikere og politiske partier. Det gjelder naturligvis også for regjeringen, regjeringspartiene og statsadministrasjonen, som holder seg med en voksende hær av kommunikasjonsrådgivere.
Styresmaktene må naturligvis kommunisere de politiske vedtakene som nasjonalforsamlingen og regjeringen fatter, slik at beslutningene kan omsettes i praktisk handling.
Offentlig kommunikasjon handler i praksis også om potensielle saker, politikk som ennå ikke er vedtatt av nasjonalforsamling eller storting. Politiske “prøveballonger” er et etablert begrep.
Professor Øyvind Ihlen ved Handelshøyskolen BI har sammen med førsteamanuensis Dave Gelders utforsket temaet i en forskningsartikkel som er publisert i tidsskriftet Public Relations Review.
Er det PR (Public Relations), propaganda eller begge deler når styresmaktene driver kommunikasjonsvirksomhet knyttet til potensielle politiske saker? undrer forskerne.
Er det propaganda?
Øyvind Ihlen. (Foto: Audun Farbrot)
Det er en hårfin balansegang mellom hva som oppfattes som stueren og legitim PR (Public Relations) og utilbørlig propagandavirksomhet fra politikere og partier som sitter med regjeringsmakt.
Når en statsråd går ut i media med et politisk utspill om et politisk tema, vil kritiske røster, og i alle fall opposisjonspolitikerne, kunne stille spørsmål om motivene bak utspillet.
Handler det om politisk eller personlig propaganda, eller er det en måte å involvere innbyggerne i en pågående politisk prosess?
– Kommunikasjon av potensiell, ikke vedtatt politikk, er et kontroversielt tema. Det kan oppfattes som skattefinansiert propaganda for politikeren eller det politiske partiet som sitter med regjeringsmakt, fastslår Ihlen og Gelders i sin forskningsstudie.
Uklart
Kommunikasjonsforskerne tar for seg argumenter både for og imot at styresmaktene kommuniserer om saker som ikke er vedtatt.
Blant motargumentene nevner Ihlen og Gelders risikoen for at det som bare er intensjoner og potensiell politikk kan bli oppfattet som vedtatt politikk av publikum.
Selv folk med høyere utdannelse og politisk interesse vil kunne ta feil om kommunikasjonen er uklar.
Enkelte kritikere peker også på at dersom man går ut for tidlig med politiske intensjoner, kan det forstyrre utviklingen og ødelegge muligheten for at ny politikk blir vellykket.
Et annet motargument som trekkes frem, er at kommunikasjon av politiske intensjoner vil føre til at Stortinget ikke lenger vil være det første organ som blir informert om administrasjonens intensjoner.
Dialog med innbyggerne
– Det er både urealistisk og uheldig å begrense styresmaktenes kommunikasjon til å omfatte saker som er vedtatt av regjering og storting, konkluderer Ihlen og Gelders.
Annonse
Forskerduoen peker på at regjeringsorganer i vestlige demokratier skal bygge relasjoner med sine omgivelser. Ihlen og Gelders mener det er nødvendig å kommunisere gjennom hele den politiske prosessen, ikke bare når beslutningen er fattet.
Kommunikasjon av potensiell politikk vil da kunne gi regjeringene en mulighet til å fange opp synspunkter og eventuell motstand fra befolkningen. Det vil gjøre det mulig å fintune og justere politikken, eller også forsterke argumentene for en bestemt ønsket politikk.
Vi har også sett en utvikling i retning av større forventninger om åpenhet og transparens i samfunnet. Dette er en tendens som kan utvides til også å omfatte politiske prosesser.
Praktiske råd
Øyvind Ihlen og Dave Gelders lanserer forslag til fem temaer for utvikling av en sunn etisk kommunikasjon av potensiell politikk:
Styresmaktene må systematisk kartlegge kommunikasjonsbehovet til innbyggerne og deres preferanser knyttet til potensiell politikk: Hvor ofte skal det kommuniseres, hvilke kanaler foretrekkes, omgang og form på budskapet og så videre.
Styresmaktene må finne frem til relevante kriterier for god kommunikasjon, og diskutere disse med relevante aktører, inkludert journalister og innbyggere. Disse standardene må møtes på daglig basis.
Styresmaktene må klart gi uttrykk for hvordan de vil kommunisere om potensiell politikk. Det er viktig å ikke skape forventninger som ikke innfris.
Det må utvikles retningsliner for effektiv og virkningsfull kommunikasjon mellom myndighetene og innbyggerne.
Styresmaktene må ha en løpende dialog om kommunikasjonsbehov og standarder med alle involverte aktører. For å fasilitere dialogen, vil det være en fordel å knytte til seg uavhengige eksperter far universiteter og tenketanker.
