Menneskehandel øker i omfang og brer seg i stadig flere virksomheter. For hvert år som går, blir anmeldelsene flere. Men politiet tar sjelden selv initiativet til å avdekke denne typen saker.

Heidi Fischer Bjelland, sosiolog og doktorgradsstipendiat ved Politihøgskolen, har sett nærmere på de 358 menneskehandelsakene som ble anmeldt fra 2003 til 2013. Det er første gang disse sakene studeres systematisk i Norge.

Bjelland finner at politiet bare tar initiativ til 30 prosent av sakene.

– Det er ikke så overraskende at politiet står bak et mindretall. Menneskehandel er en skjult kriminalitet, og sakene er kompliserte. Men i tiårsperioden jeg har studert, ser det ut til at politiet har blitt en svakere aktør. De har meldt inn stadig færre saker, til tross for at antallet anmeldte saker har økt, sier hun.  

• Les også: Prostituerte misbrukes i jakten på kriminelle

Kunne avdekket en sak om dagen

Den norske regjeringen har siden innføringen av menneskehandelparagrafen i 2003 omtalt kampen mot menneskehandel som en nasjonal prioritet for politiet. Hvert år etterpå har Riksadvokatens direktiver poengtert at politiet ikke kan være passive og avventende i dette arbeidet. 

Til tross for direktiver ovenfra følger politiet opp færre mistenksomme hendelser og observasjoner enn før. En slik utvikling kan ha flere årsaker, mener Bjelland.

– Tidligere studier har tydet på at politiet mangler kapasitet. I en Fafo-studie fra 2013 uttalte politifolk at de trolig kunne avdekket en ny menneskehandelsak om dagen hvis de hadde hatt ressurser til det, sier Bjelland. Les mer om denne rapporten på Fafos egne nettsider.

Kan være mangelfullt politiarbeid

En annen, men nærliggende årsak kan være at sakene er vanskelige å vinne fram med i retten. Mange ofre for menneskehandel har lav tillit til politiet og vil ikke eller tør ikke samarbeide med dem. Det er heller ikke alle som ser på seg selv som ofre.

En del politifolk nøler kanskje med å ta initiativet til etterforskning fordi de tror at saken uansett ikke vil føre fram, ifølge Bjelland.

Tallene hennes kan underbygge en slik teori: Det er nemlig slik at når politiet først anmelder en sak, har den langt større sjanse for å resultere i tiltale enn en menneskehandelsak som anmeldes av offeret eller en tredjepart.

– Hvis politiet velger å prioritere enkelte saker, kan det være en nødvendig og klok avgjørelse. Det er ikke opp til meg å ta den vurderingen. Men hvis det er slik at politiet velger de menneskehandelsakene de tenker vil stå sterkest for retten og legger vekk de andre, er det alvorlig. Da begynner vi å snakke om mangelfullt politiarbeid, sier Bjelland.

• Les også: Politiet pynter på tall

Stadig flere anmeldelser fra tredjeparter

På landsbasis er det offeret selv eller offerets bistandsadvokat som oftest anmelder menneskehandelsaker. Dette er tilfelle i halvparten av sakene i Bjellands materiale. Tallet på slike anmeldelser har variert mye fra år til år og viser ingen tydelig trend.

Rundt 15 prosent av sakene i tiårsperioden har vært tips fra tredjeparter, altså hjelpeorganisasjoner, barnevernsmottak, transittsentre eller privatpersoner. Disse anmeldelsene har det blitt stadig flere av. Mens det før 2010 bare var noen få saker som ble anmeldt av tredjeparter, har det de siste årene vært tilfelle for opp mot 28 prosent av sakene.

Økt medieoppmerksomhet og mer penger til å bekjempe slik kriminalitet kan være mulige forklaringer, ifølge Bjelland. Men hun frykter et økt press på disse gruppene.

– Når politiet tar initiativet til færre saker, legges det et veldig stort press på offeret og tredjeparter. Hvis dette er en trend som fortsetter, er det ganske problematisk. Da risikerer vi at mange ofre aldri vil komme seg ut av utnyttelsen, sier Bjelland.

Langt fra alle ofre ønsker å oppsøke politiet selv. Dette kan skyldes flere forhold, for eksempel lav tillit til politiet eller frykt for at bakmennene skal skade eller drepe familiene i hjemlandet.

• Les også: Politiavhøyr utvikla i Noreg kan bli global standard

Geografiske forskjeller

Politiet i Bergen skiller seg positivt ut i Bjellands data. Deres sterke satsing på avdekking av menneskehandel har gitt resultater: Hele 57 prosent av menneskehandelsakene i Bergens-regionen har blitt initiert av politiet i tiårsperioden. I Trondheim er andelen like høy, men her er tallet på saker langt lavere.

I Stavanger-regionen og andre regioner ligger andelen på 30 prosent, mens Oslo er på bunnen av statistikken. I hovedstaden initieres bare 21 prosent av disse sakene av politiet.

Bjelland tar høyde for at tallene kunne vært annerledes om data fra de siste par årene hadde vært med.

• Les også: Arbeid er ikke veien ut av kriminalitet

Forsvinner ikke av seg selv

Regjeringen bevilget i 2016 rundt 15 millioner kroner til etablering av spesialiserte grupper mot menneskehandel i fem regioner. Året før ble det bevilget like mye. Det tyder på en politisk vilje til å møte problemet, og det trengs, mener Bjelland.

– Dette er ikke saker som forsvinner av seg selv. Disse sakene brer seg i stadig nye virksomheter, for eksempel i vaskehaller og på byggeplasser, og de blir større og mer komplekse. Utnyttere ser at det er mulig å drive litt lovlig og litt ulovlig, og dette skaper en kjempestor gråsoneproblematikk som det er vanskelig for politiet å få tatt, sier hun.

Et eksempel er Lime-saken, som har blitt omtalt som Norges største menneskehandelsak. 13 personer er tiltalt for blant annet organisert kriminalitet og menneskehandel. Bjelland er nå i ferd med å studere Lime-saken nærmere.

– I økende grad ser vi at menneskehandel foregår ved siden av andre ulovligheter. Da er det viktig at menneskehandelen identifiseres, fordi det da følger med visse rettigheter og oppfølgingstiltak for ofrene. Men skal politiet klare å nærme seg disse sakene, kreves det mer av både tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, sier Bjelland.

• Les også: Straffedømte med fotlenke begår litt færre lovbrudd senere

Referanse: 

Heidi Fischer Bjelland: Identifying human trafficking in Norway: A register-based study of cases, outcomes and police practices. European Journal of Criminology, 2016. DOI: 10.1177/1477370816677619. (Sammendrag)