Prostitusjonsmarkedet i Norge og våre naboland har blitt langt mer internasjonalt i senere år og foregår i dag i en rekke forskjellige miljøer.

Mange prostituerte kommer over grensen for å selge sex, og kontakt med kunder skjer over internett, og mobiltelefoni så vel som på gata. 

Samtidig har det internasjonaliserte prostitusjonsmarkedet vekket bekymringer for om kvinnene utsettes for menneskehandel og hallikvirksomhet.

I Norge og i våre naboland har vi lover mot menneskehandel og en rekke tiltak for å hjelpe ofrene. Samtidig ser politi og myndigheter også utenlandske prostituerte som et problem som man ønsker å stoppe ved grensen.

De er ikke alene om å se det slik, også turistnæringene, hotellbransjen og boligutleiere ønsker at grensekryssende prostitusjon begrenses.

Overvåkes og kontrolleres

Det er fullt tillatt å selge sex i Norden i dag. Samtidig finnes det lover som forbyr utenlandske kvinner å selge sex, eller forbud mot å selge sex på spesifikke arenaer.

I tillegg bruker politiet kvinner som selger sex som et middel for å straffeforfølge menneskehandel, hallikvirksomhet og sexkjøp. Det betyr at de blir overvåket og kontrollert av myndigheter og politi, selv om de ikke har brutt noe lovverk.

Fratas rettigheter

Dette handler om at politiet i Norden tenker praktisk, og bruker de midlene de har tilgjengelige. Selv om kvinner i politikk og debatt ofte fremstilles som ofre og den svake part, innebærer politikken i praksis at deres liv blir vanskeligere.

Utenlandske kvinner som selger sex er spesielt utsatte, siden politiet bruker dem i et forsøk på å avdekke menneskehandel og organisert kriminalitet.

Om antatte ofre får hjelp eller ikke, avhenger ofte av hvor langt de strekker seg for å hjelpe politiet og påtalemyndighetene.

Konsekvensen er at prostituerte som kommer over grensen får sine friheter og rettigheter begrenset. De blir stoppet på flyplasser og nektet visum, de blir outet og kastet ut av hjemmene sine ved at gårdeier tipses om mulig prostitusjon, de blir nektet rom på hotell og pensjonater, sendt ut av landet og så videre.

Politiets begrunnelse er gjerne at kvinnene er ofre som må reddes fra prostitusjon og menneskehandel, men dette setter samtidig kvinnene i en svært vanskelig situasjon.

- Politiets inngrep i prostitusjonsmarkedet og i livene til de utenlandske kvinnene er sterkt trappet opp i senere år, og jakten etter vitner til menneskehandel hindrer eller gjør kvinnenes adgang til Norge vanskelig.

- Politiets arbeid for å stanse menneskehandel, hallikvirksomhet, ulovlig innvandring og sexkjøp har skapt en situasjon der disse kvinnene er tilgjengelig for kontroll på en helt annen måte enn resten av befolkningen, forteller May-Len Skilbrei.

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, og forsker på utviklingen i prostitusjonsmarkedet, migrasjon, kjønn og innvandringspolitikk.

Lovverket brukes kreativt

Prostitusjon har i en årrekke, siden russiske kvinner begynte å selge sex i Norge på slutten av 1990-tallet, vakt mistanke om menneskehandel og hallikvirksomhet.

Skilbreis forskning viser hvordan utlendingsloven og straffeloven kobles sammen på ulike måter for å forebygge og avdekke menneskehandel i den grensekryssende prostitusjonen.

Lovverket brukes også kreativt for å forhindre fullt lovlig prostitusjon, og for å kunne bruke kvinnene som middel i jakten på kriminelle.

Skilbrei mener det er tre ulike praksiser myndighetene benytter seg av.

Den første er at politiet bruker aksjoner mot leiligheter og hoteller der kvinner som selger sex bor for å avdekke hallikvirksomhet, menneskehandel og sexkjøp. Disse aksjonene er et sterkt inngrep i livene til kvinner som selger sex.

Siden aksjonene også avdekker lovbrudd eller manglende oppholdstillatelse hos kvinnene selv, betyr dette at aksjonene like gjerne kan føre til at kvinnene blir tatt, som at dem som utnytter dem blir det. 

Politiet trenger vitner

Den andre praksisen er hvordan prostituertes adgang til Norge kobles sammen med politiets jakt etter vitner til brudd på menneskehandelsparagrafen.

Politiet avdekker på grensen om de innreisende kvinnene har brutt utlendingsloven eller straffeloven, og bruker dette som en inngang til samtaler med dem for å få dem til å «innrømme» at de er ofre for menneskehandel. 

Kvinnene ses gjerne som ofre som trenger hjelp. Men i stedet for å gi dem hjelp blir de anholdt for mindre lovbrudd. Det er ikke uvanlig at kvinnene mangler pass eller oppholdstillatelse. Politiet bruker så disse lovbruddene som brekkstang for å få til samtaler med kvinnene om lovbrudd andre har begått.

- Menneskehandel er et lovbrudd hvor påtalemakten er svært avhengig av vitnemål i retten fra ofre, derfor er det viktig for politiet å sikre seg disse. Samtidig setter den økte overvåkingen og initiativene overfor kvinnene dem i en sårbar situasjon, sier Skilbrei.

Denne praksisen, som gjerne holdes frem som et eksempel til etterfølgelse av politiet, går ut over rettssikkerheten, sikkerheten og velferden til ofre for menneskehandel, mener forskeren.

Vil hindre fremtidige lovbrudd

Den tredje praksisen er hvordan norske myndigheter, ved bruk av utlendingsloven, bortviser kvinner på grensen eller avviser visumsøknadene deres i hjemlandet, hvis de vet eller antar at de kommer for å selge sex.

Kvinnene stoppes da ikke i et forsøk på å avdekke menneskehandel og hjelpe ofrene, men for å hindre dem i å reise til Norge. Målet og begrunnelsen er å forebygge lovbrudd andre personer kan tenkes å utføre, som for eksempel sexkjøp.

- Det vil si at kvinnene straffes for andres mulige fremtidige lovbrudd. Hvem andre i samfunnet vårt blir behandlet slik, spør Skilbrei.

Den nordiske modellen

I Norge kobles prostitusjons-, menneskehandels- og utlendingsloven på en slik måte at kvinner som selger sex får det verre, og i de andre nordiske landene skjer det lignende ting.

Den såkalte «nordiske modellen» for prostitusjonspolitikk avspeiler i følge Skilbrei et politisk ønske om å signalisere at man tar de svakes parti, da prostitusjon gjerne forbindes med undertrykkelse av kvinner og maktbruk fra menn.

- Prostitusjon og partene som deltar møtes av ulike sett av regler som bærer med seg ulike syn på prostitusjonen. Straffeloven sier at den som kjøper sex skal ha det største ansvaret, fordi man mener han har mest makt i situasjonen. I så måte er det kjøperen som skal straffes.

Samtidig ser vi at den som selger sex møtes av mange andre forbud fra andre deler av lovverket. I så måte gir myndighetene svært blandede signaler om hvem som har ansvaret for prostitusjonen, forteller Skilbrei.

Skylden legges på kvinnene likevel

- Myndighetene mener at å forby salg ville være å gi feil signaler, da ville man legge skylda på kvinnene, og det er det liten politisk tradisjon for i Norge og Norden. Men i praksis er det det som gjøres likevel, for å få bukt med menneskehandel, hallikvirksomhet og sexkjøp.

- Vi ser i hele Europa at det er kvinnene arbeidet mot prostitusjon og menneskehandel i stor grad går ut over. Lovgivningen brukes ikke overfor menn, men det er ikke få menn som selger sex heller. Man definerer dem utenfor problemet.

- Sexkjøpsloven håndteres veldig ulikt, og når man ikke utsetter mannlige selgere for samme inngripen må det også være et kjønnsperspektiv her, mener Skilbrei.

Referanse:

Skilbrei: «Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll», i Johansen, Ugelvik & Aas (red.): Krimmigrasjon?: Den nye kontrollen av de fremmede, Universitetsforlaget 2013.