Selv om spesialenheten frikjenner politibetjenter som har brutt loven, er det fortsatt mye å lære fra disse hendelsene, mener forsker ved Politihøgskolen.  (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)
Selv om spesialenheten frikjenner politibetjenter som har brutt loven, er det fortsatt mye å lære fra disse hendelsene, mener forsker ved Politihøgskolen. (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

Mener politiet må bli flinkere til å lære av sine feil

Flere saker der politiet har opptrådt kritikkverdig, blir ikke tatt alvorlig av politilederne, ifølge forsker.

Publisert

Hvert år mottar Spesialenheten for politisaker over tusen anmeldelser av politiet. Det kan for eksempel være etter at politiansatte har brukt batong, lagt folk i bakken eller gjort en opp- og sjekk-kontroll som ble opplevd som feil og krenkende.

Noen politiansatte blir straffet, og noen blir frifunnet. En del ganger konkluderer Spesialenheten med at loven ikke er brutt, men at det likevel kan ha skjedd noe kritikkverdig. Da sender de saken til distriktets politimester med en anmodning om å se nærmere på det som skjedde.

– Lista ligger høyt for å straffe politifolk i tjeneste. Men har politiet opptrådt kritikkverdig, kan de likevel ta saken til etterretning og lære av den, sier forsker Linda Antoniett Hoel ved Politihøgskolen. 

Instrumentelle tiltak

Sammen med kollega Brita Bjørkelo har Hoel sett nærmere på et knippe slike anmeldelsessaker fra 2013, der de anmeldte ble frikjent, men saken likevel ble sendt til distriktets politimester. Gjennom intervjuer med ledere i politiet, både på distriktsnivå og lavere, ønsket forskerne å finne ut hva som hendte med sakene.

De så at politilederne satte i verk ulike tiltak. Men tiltakene var i hovedsak instrumentelle, det vil si at de handlet om politiets lover, regler og forskrifter.

– Noen ledere minte betjentene på at de må huske det juridiske lovverket, noen igangsatte opplæring om jussen. Andre endret ordlyden i politiets straffesaksinstruks, som forteller betjenter hvordan de går fram etter en pågripelse og ransakelse, sier Hoel.

Må utøve skjønn på eget grunnlag

Det politilederne i mindre grad gjorde var å legge til rette for en kollektiv, kritisk refleksjon i staben, der de for eksempel diskuterte ulike måter å tolke en situasjon på i en bestemt sak.

Dette til tross for at sakene forskerne så på faktisk gjentok seg, det vil si at lignende saker var blitt anmeldt i politidistriktet tidligere.

Førsteamanuensis Linda Antoniett Hoel ved Politihøgskolen. (Foto: Politihøgskolen)
Førsteamanuensis Linda Antoniett Hoel ved Politihøgskolen. (Foto: Politihøgskolen)

– Lover er generelle, men politiet må bruke lovene i konkrete situasjoner. Hvordan betjentene skal forstå og tolke slike situasjoner ser ut til å være opp til den enkelte, sier Hoel.

Slike vurderinger baserer seg på erfaringer, kunnskap, holdninger, kultur, sedvane, prioriteringer og måltall, påpeker hun.

Vi mener at politilederne bør bidra til å skape en kritisk refleksjon om hva som ligger til grunn for politiets skjønnsvurderinger. Selv om betjenter blir frifunnet, gir sakene likevel et grunnlag for læring.

Støttes av annen forskning

I den ene saken forskerne studerte, opplevde en mørkhudet mann gjentatte ganger å bli stoppet og sjekket for narkotika og tyvegods. Han ble også pågrepet og avkledd på cella.

Han følte seg diskriminert og anmeldte saken. Spesialenheten frikjente politibetjentene på grunn av bevisets stilling, men sendte saken til politimesteren fordi de hadde innvendinger til politiets rutiner.

I forskernes intervjuer kom det fram at politiet ikke hadde diskutert diskriminering i etterkant av denne saken. Lederen opplevde det som unødvendig fordi Spesialenheten behandlet saken som en straffesak og da måtte eventuelle tiltak også handle om det strafferettslige, som for eksempel å gjøre betjentene flinkere til å forstå juss.

Siden ingen hadde brutt loven, anså han heller ikke saken som så alvorlig. Som en annen politileder sa det: «Veldig mange saker er intet straffbart forhold er bevist, og da bruker jeg ikke så mye tid på den».

En vei å gå

I 2009 foreslo Finstad-utvalget at Spesialenhetens vedtak kunne fungere som en kilde til læring. Hoel og Bjørkelos funn tyder på at det ennå er en lang vei å gå.

Tidligere studier har konkludert på samme vis, i 2012 fant for eksempel Christin Thea Wathne ved Arbeidsforskningsinstituttet at det var tilfeldig hvorvidt saker fra Spesialenheten ble fanget opp av politilederne og at et fåtall ble brukt til kollektiv læring.

– Å ta opp og diskutere hva som kan ligge til grunn for Spesialenhetens anmodninger krever modige politiledere. Det krever også juridisk fintfølelse, siden lederne må ta opp andre fortolkninger av gråsonesaker enn den juridiske, sier Brita Bjørkelo.

– Tilliten kan svekkes

Forskerne understreker at det er systemet i politiet som gjør at sakene ikke blir fulgt opp gjennom en kollektiv kritisk refleksjon.

De mener at politiets læringsarbeid bør organiseres på en mer systematisk måte. På bakgrunn av funnene foreslår de at Spesialenheten og Politidirektoratet, som politilederne rapporterer til, i større grad etterspør hva som gjøres med slike gråsonesaker.

– Sakene krever tiltak som går innenfor og utenfor strafferetten, noe som er krevende for en organisasjon som politiet. Det er noe annet og mer enn å si at noen ikke har forstått jussen, sier Bjørkelo.

– Hvorfor bør politiet lære av disse sakene?

– Det er viktig med et politikorps som har tillit i samfunnet. Hvis politiet ikke evner å ha et kritisk og lærende blikk på sine feil, kan politiskjønnet stivne, og vi får et maktorgan som ikke nødvendigvis jobber kunnskapsbasert eller i tråd med politiets prinsipper. Da kan tilliten svekkes, sier Linda Antoniett Hoel.

Referanse:

Linda Hoel og Brita Bjørkelo. Kan det være godt politiarbeid? En undersøkelse av erfaringslæring av gråsonesaker. Nordisk politiforskning 2017. DOI: 10.18261/issn.1894-8693-2017-02-06 Sammendrag