Straks etter at Nansen hadde passert Karaporten sensommeren 1913 traff skipet på mye is, og resten av den lange reisen fra Arkhangelsk til Dudinka manøvrerte skipet seg frem i isfylte farvann.

Hundre år etter er det ingen is å se langs den samme leia.

– Vi så ikke ett isflak på turen, forteller direktør Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt.

Rekordrask smelting

Winther er nylig hjemkommet etter to ukers studietur gjennom Sibir i Nansens kjølvann med det russiske forskningsskipet «Professor Molchanov». Hans observasjoner langs ruta er i tråd med situasjonen til den arktiske sjøisen, som over flere år er redusert både i tykkelse og utbredelse.

Nå er sjøisen i Arktis så tynn at den lettere smelter, noe som gir rekordlave målinger.

– Store, naturlige klimasvingninger i Arktis er velkjent. Men de siste årenes rekordraske smelting kan ikke forklares uten menneskenes utslipp av drivhusgasser, mener Winther.

Statusen for den arktiske sjøisen var et av temaene som ble diskutert under seilasen da norsk og russisk akademia, næringsliv og myndigheter markerte 100-årsjubileet for Nansens reise, og samtidig sette dagens problemstillinger under lupen.

Visjonen var å unnfange nye norsk-russiske prosjekter ved at deltagere fra myndighetene, akademia og næringsliv fra begge land delte kunnskap i en tankesmie.

Handelsrute før og nå

Fridtjof Nansen selv reiste gjennom Sibir med den norske forretningsmannen Jonas Lied. Målet var å starte en handelsrute via den nordlige sjørute fra Sibir til Europa, og Lied ønsket å ha Nansen med for å kaste glans over foretaket.

Hundre år senere er skipstransport gjennom den nordlige sjøruta igjen høyaktuell, ikke minst på grunn av at det så mye mindre is. I år har 270 fartøy fått tillatelse fra russiske myndigheter til å seile hele eller deler av den nordlige sjøruta.

Det forventes 56 skip (48 i fjor) mellom Asia og Europa og en økning i fraktet volum på cirka 50 prosent fra i fjor. Men mange forhold spiller inn, for eksempel isforhold, økonomi, kommunikasjon, søk og redning og etablering av infrastruktur langs sjøruta.

– Smelter isen i den takt som mange klimaforskere tror, vil ikke lengre sjøisen være den kritiske faktoren. Man kan derfor ikke utelukke at skipstrafikken på sikt flytter seg nordover. Da slipper man grunne og trange farvann langs kysten av Sibir, sier Winther.

Presset urbefolkning

Nansen skrev ned sine inntrykk fra reisen og han befestet seg særlig over den storslagne naturen og menneskene de møtte.

«Samojedene lever godt på Jamal. Det er et fett land med vide ren-beiter, og med rigdom på pelsverk, fugl, og fisk,» skrev han.

Da jubileumsseilasen besøkte øya Kolgujev i Petsjorahavet opplevde de den tradisjonelle kultur og levevei, ikke ulikt Nansens erfaring.

– Reinsdyra teller i dag 6000 på Kulguev og dyra var i svært god forfatning på grunn av gunstig klima og rik vegetasjon. I vinter mistet de allikevel ti prosent av reinflokken pga at det kom våt snø i februar som senere frøs til og ble til et panser av is, forteller Winther.

Framtidige beiteforhold kan være truet av klimaendringer. En annen utfordring for dagens nenets-kultur er de rike olje- og gassforekomstene på tundraen.

– Vi seilte forbi flere store landanlegg på turen. Etablering av infrastruktur begrenser arealbruken for reindriften. Hvis mineralutvinning i stor skala ser dagens lys i Sibir, øker presset mot urbefolkningen ytterligere. Nansen ville nok vært betenkt, mener Winther.

Den kalde krigens ansikt

Seilasen passerte også det området som var det kaldeste under den kalde krigen – Novaja Semlja. Her foregikk atomprøvesprengninger i atmosfæren, under bakken og i havet i stor stil på 1950- og 1960-tallet.

– I dag er det ufattelige mengder radioaktivt avfall dumpet i havet ved og rundt Novaja Semlja, blant annet ubåter, reaktorer, et tjuetalls fartøy med radioaktivt materiale og 17 000 containere med radioaktivt avfall, forteller Winther.

De storslagne og grisgrendte områdene i Sibir ligger der på samme måte som på Nansens tid, mener Winther, men visjonene om å få til ny aktivitet og bygge nye handelsruter er slående uforandret på 100 år.

– Slik sett har lite skjedd. Men med klimaendringenes innmarsj i Arktis kan dette skyte fart, sier Winther.

Bakgrunn:

Jubileumsekspedisjonen var et samarbeidsprosjekt mellom UiT Norges arktiske universitet, Norsk Polarinstitutt og Northern Arctic Federal University i Arkhangelsk.

Les ekspedisjonens egen blogg på forskning.no: Reisen til Sibir 2013