På Kongseik barnehage, avdeling Barken i Tønsberg handlet høsten om forråtnelse og død: kompostering, terrarium, billefeller og meitemarker.

I barnehagen rammet de inn en liten kompostbinge. Her fulgte de med på hvordan bananskall, sopp, løv og annet råtner opp, forteller høgskolelektor Emilie Foyn-Bruun ved Høgskolen i Vestfold.

- Alle marker og dyr barna fant og gravde fram, løp de rett i komposten med, fortsetter hun. - Det var også gravd ned små glass i flukt med jorda omkring, og hver dag ble glassene sjekket for å se om det var kommet dyr oppi billefellene.

- Men tenk om billa ser fellen. Snegler har i hvert fall lange øyne, kommenterer barna.

Prosjektet Med øya på stælker ble gjennomført på en natur-friluftsavdeling med 18 barn fra tre til fem år. Temaet var kretsløp i naturen. Målet var å observere og dokumentere barns interesse, samtaler, tanker og læreprosesser rundt temaet for bedre å forstå barns naturfaglige begrepsdanning og læring.

- Sentrale spørsmål for oss var hva slags forestillinger, kunnskaper og ideer barn hadde om hva som skjedde i en komposthaug. Hva ble barn opptatt av og nysgjerrige på? spør Foyn-Bruun.

Å visne er å råtne opp

Lars vet en masse om komposten. – Å visne er å råtne opp, forteller han.

- Hva er det å råtne opp? spør førskolelæreren.

- Det som er tørt, er vissent. Det visner og dør. Man kan dø hvis man blir for tørr, fortsetter Lars, som studerer en snile som kryper på hånden til Hilde.

- Den komposten er jo som et markhus, her får mark mat, marker trenger jo mat og de bæsjer her. Så blir alt til jord, forteller Petter.

Frida holder forsiktig en mark over komposten. – Vil du se huset ditt, lille mark? Se et hull, kanskje de andre har gått en tur.

Bille med svømmebasseng

- Se på billefella, sier Stian. - Den er full av vann nå.

En diskusjon om biller liker vann blir avsluttet av Hans: - Jeg har i hvert fall sett en bille som hadde svømmebasseng!

- Dette er en typisk situasjon der førskolelæreren må vurdere sin rolle, kommenterer Emilie Foyn-Bruun:

Skal hun godta fortellingen? Skal hun fortelle om insekter som lever i vann? Eller skal hun avvise fortellingen og forklare at denne typen biller ikke lever i vann og ikke trives i vann?

Opptatt av ting i bevegelse

- Prosjektet i Kongseik barnehage hadde til hensikt å oppfylle Rammeplan for barnehager der det heter at personalet må ta utgangspunkt i barns nysgjerrighet, interesser og forutsetninger og stimulere dem til å oppleve med alle sanser, iaktta og undre seg over fenomener i naturen og teknologien, forklarer Foyn-Bruun videre.

- Barn er opptatt av insekter og ting i bevegelse. De er opptatt av og viser oss at naturen er i bevegelse. Målet har vært å la barna medvirke gjennom hele prosjektet slik at vi fikk felles opplevelser.

- I samtalene mellom barn og voksne kommer det fram forståelser i form av komplekse individuelle innsikter – og vi valgte komposten til å tenne barnas interesse, forteller Foyn-Bruun.

- Komposten ble et naturlig samlingspunkt også uten de voksne, og også et sted der barn og voksne sammen gjorde oppdagelser, utførte forskende samtaler, der eksperimenter ble designet og der beslutninger om arbeidsprosesser ble tatt.

Foyn-Bruun peker på at vi i Norden er opptatt av at barn skal oppleve en fri og selvstyrt barndom. Mange mener at natur og friluftsliv er viktige ingredienser i oppveksten.

- Det er også en implisitt holdning blant førskolelærere og foreldre at naturen alene har en pedagogisk verdi, og vil dermed delvis overlate oppdragelsen til naturen.

- Men barn må ha hjelp i sine forskende prosesser: De må ha bistand og støtte for å kunne kategorisere, reflektere, filosofere, fantasere, systematisere og ordne kunnskap – og dette er det pedagogens rolle å bidra med, sier Foyn-Bruun.

Fra prosjektet i Kongseik barnehage fikk de prøvd ut dette i praksis, med mye læring både for barn og voksne – og et godt utgangspunkt for videre forskning for Emilie Foyn-Bruun.

Pedagogens rolle

Bakgrunnen for Foyn-Bruun engasjement i prosjektet, var at hun i 2006 skrev en hovedoppgave om natur- og frilufsbarnehager. Der viste hun fram mye av det positive med naturbarnehager, men viste også fram noen av utfordringene:

Foyn-Bruun pekte på at disse barnehagene til en viss grad tyr til svake pedagogisk begrunnelse for sin virksomhet. Naturen oppleves som selvinstruerende, og barnet må tilegne seg kunnskapene sine selv, i tillegg synes det å fremkomme en kroppslig og mental “herdings”-filosofi.

- Det pedagogiske personalet kunne ha en tendens til å overlate barna til seg selv i den mangfoldige naturen. Naturen blir på en måte både læremiddel, metodikk og førskolelærer, skrev Foyn-Bruun den gang.

- Personalet kunne ofte ha en tilbaketrukket rolle, det fantes gode formuleringer i årsplanene, men i praksis synes det som om man ble styrt av et her og nå-perspektiv, fremfor å være intensjonell fremtidsrettet gjennom didaktisk planlegging.

- Naturbarnehagene er bra for barna, barna får mye frisk luft, helsemessige gevinster, mye plass, lite konflikter og mange sanslige førstehånds opplevelser, men naturbarnehagene må utvikle sitt pedagogiske innhold. Det holder ikke å vende tilbake til romantikken og være opptatt av friheten ute i naturen, mente Foyn-Bruun i 2006.

Nå med projektet i Kongseik barnehage har hun fått jobbe videre med barn, natur og pedagogikk. Og endte opp med kallenavnet Kompostdama.
 

_________________________________

Teksten er redigert 20. april 2008

_________________________________

Referanser:

Emilie Foyn-Bruun og Nina Østreborge (2008): Med øya på stælker. Natur, miljø og teknikk, i Moser og Pettersvold (red.): En verden av muligheter. Fagområdene i barnehagen. Universitetsforlaget

Emilie Foyn-Bruun (2006): Natur- og friluftsbarnehager. Et alternativ for en fri og selvstyrt barndom? Hovedfagsoppgave i barnehagepedagogikk, Høgskolen i Oslo.