– Folk godtar ulik fordeling mellom de som tar sikre, mindre risikable valg og de som gambler og håper på gevinst. Vi er i mindre grad villig til å akseptere ulikheter mellom de som tar samme valg, sier professor Bertil Tungodden ved Norges Handelshøgskole.
Sammen med kollegene Alexander W. Cappelen og Erik Ø. Sørensen har han gått nye veier i forskningen på økonomisk ulikhet. Ved å bruke eksperimenter med virkelige mennesker og virkelige penger , har de gjort nye funn i spørsmålet om hvordan folk forholder seg til risiko.
– Fram til i dag har de fleste studiene undersøkte folks atferd i situasjoner som ikke involverer risiko, sier Tungodden.
Vi synes ikke det er rettferdig at noen risikotakere – på grunn av flaks - skal få mer enn andre som tar risiko. Da må gevinsten fordeles mellom risikotakerne i etterkant.
Tilsvarende er det hvis det går riktig galt med risikotakerne. Dersom du velger en risikabel eller helsefarlig livsstil, driver med basehopping eller er storrøyker, og har uflaks og det går galt, er vi mindre villige til å kompensere for de negative konsekvensene.
Tapet må fordeles mellom risikotakerne, en tankegang som skattleggingen av tobakk i Norge er et eksempel på.
Null eller 800 kroner
Deltakerne i eksperimentet gikk først en runde med investeringer der de valgte mellom et sikkert beløp for seg selv, som varierte mellom 25 og 400 kr kroner, eller å gamble. Hvis de gamblet kunne de vinne 800 kroner eller ingenting, med lik sannsynlighet.
Professor Erik Ø. Sørensen forklarer:
– Det er dette som skaper valget mellom å ta det sikre eller å ta sjansen. Null eller 800 er utfallet av usikkerheten. De fleste tar fire slike valg.
– I neste runde blir folk paret sammen og matchet slik at de møter flere forskjellige personer som kanskje har tatt andre eller samme type valg – og har vært heldige eller uheldige.
Tilskuerne
I disse møtene får personene se hvem som har gjort hva og hvor mye penger de selv har endt opp med. Det er da de må ta en beslutning om hvordan inntektsfordelingen skal være.
Valgene og usikkerheten som de ikke har kontroll over, har gitt en fordeling som de nå får lov til å endre.
Den første fasen med risikotaking skapte ulikheter, og for ytterligere å studere hvordan ulikhetene påvirker atferden, la forskerne inn en tilskuerrolle.
– Dette er en unik side ved vår studie, som gjør at vi kan få et bedre bilde av folks rettferdighetspreferanser, fordi personer som har vært gjennom en risikotakingsfase har en viss egeninteresse.
– Men en tilskuer tar stilling til hvem som skal sitte igjen med mest penger, uten å ha egoistiske motiver, sier Tungodden.
Forskerne finner tilnærmelsesvis samme resultater. Det et er veldig lite såkalt self serving bias i rettferdighetsoppfatningen hos deltakerne.
Annonse
– Folk tenker ikke at det som er mest rettferdig er det som tjener meg selv best, sier han.
I det virkelige liv
Et viktig trekk ved eksperimentet, utdyper Cappelen, er at folk har helt like muligheter til å gjøre samme risikovalgene.
I det virkelige liv vil enkelte ha bedre muligheter og kan ta større sjanser, fordi de i utgangspunktet har bedre helse eller mer penger, for eksempel.
– Vi har tatt vekk den type faktorer for å fokusere utelukkende på de ulikhetene som springer ut av at de har gjort forskjellige valg, eller at har mer eller mindre flaks, forklarer Cappelen.
Bedriftenes bonussystemer
Forskningen er ikke bare nyttig for økonomifaget, men også i bedrifter og andre organisasjoner, mener de tre professorene. Den viser at folk har sterke syn på spørsmålet om rettferdighet.
– Vi mener dette er viktig å forstå, det handler blant annet om forskjellene i tilslutningen til velferdsstaten og visse typer helsepolitikk mellom USA og Norge.
– Eller i en bedrift, hvis du vil forstå et bonussystem: Noen vil få bonus fordi de hadde flaks, for eksempel lykkes med et salg, mens andre er uheldige, sier Tungodden.
I hvor stor grad dette oppfattes som rettferdig av de ansatte kan variere, for eksempel mellom offentlig og privat sektor. Derfor er disse tingene viktig å avklare, mener han.
Forskerne mener funnene også kan være klargjørende for samfunnsdebatten.
– I vårt eksperiment er det helt tydelig hvor ansvaret ligger, men når du hører på den politiske debatten kan du få inntrykk av det er litt uklart hva man er uenige om, sier Sørensen.
Annonse
– Er man uenige om hvilket rettferdighetsprinsipp som skal legges til grunn, eller i hvilken grad enkeltpersoner skal holdes ansvarlig for helseproblemer eller for de investeringsvalgene man har gjort?
En del blir i etterkant frakjent ansvar for investeringsvalg, som DNB-investorene. De tok høy risiko, men har fått aksept for at de ikke forsto hva de gjorde.
Det ville, mener Sørensen, vært et steg i riktig retning å få en skarpere avklaring av hva en er enig og uenig om i diskusjon om enkeltpersoners ansvar, både for sin egen helse og risikable pengeplasseringer.
