Ansatte i helse- og sosialsektoren skal jobbe kunnskapsbasert. De skal også være bevisste på hvor de henter kunnskapen sin fra. 

Arbeidsrutiner som ikke er basert på oppdatert kunnskap, kan i verste fall føre til feilbehandling av pasienter. Derfor er det viktig at sykepleierne er kritiske til egen praksis. 

I over ti år har Høgskolen i Bergen tilbudt videreutdanning i faget kunnskapsbasert praksis (KBP). Mastergrad har vært et tilbud de siste åtte årene. I hovedsak er det sykepleiere som tar faget, men også fysioterapeuter, ergoterapeuter og radiografer og andre helsearbeidere med bachelorgrad kan ta utdanningen.

Men hva skjer når studentene er uteksaminert? Får de brukt den nye kunnskapen på arbeidsplassen slik at pasientene får den mest oppdaterte behandlingen?

Eller drukner den nye kunnskapen i en travel hverdag i Helse-Norge?

Arbeidsplasser som lærer

Førstelektor Grete Oline Hole og høgskolelektor Katrine Aasekjær har gjort to ulike studier på dette.

– Én ting er hva de lærer under utdanning, men vi ser også hvor viktig arbeidsplassen er, forteller Grete Oline Hole.

Sammen med kollegaer har hun intervjuet 22 tidligere mastergradsstudenter om hvor godt de lykkes med å bruke kunnskapsbasert praksis på arbeidsplassen ett år etter endt utdanning. 

Studentene ga tilbakemelding om at utdanningen hadde gitt dem nyttige verktøy som de kunne bruke i arbeidet. Men skulle de få til endring i praksis, måtte de også jobbe i en organisasjon som så på seg selv som en lærende organisasjon som la til rette for endringer. 

– Hvis ikke jobben la til rette for det, tok de ofte med seg kunnskapen og skiftet jobb, forteller Hole.

Den viktige mellomlederen

Katrine Aasekjær har undersøkt om sykepleiere som tar videreutdanningen i kunnskapsbasert praksis, lykkes med å bruke metodikken på arbeidsplassen. Hun sier seg enig med Hole.

Men det er også noen forskjeller.

– De som tok videreutdanning, skiftet ikke jobb selv om de ikke fikk til endringer. I studien vår så vi hvor viktige mellomlederne er. Studentene var avhengige av at den nærmeste lederen både forsto hva kunnskapsbasert praksis var og tilrettela for det på arbeidsplassen, forklarer Aasekjær.

I samarbeid med kollegaer publiserte hun nylig resultatene fra studien der  20 tidligere videreutdanningsstudenter ble intervjuet. 

Blir endringsagenter

Mastergradsstudentene så i større grad på seg selv som endringsagenter når de kom ut i praksis.

De hadde mange ulike jobber, og en del av dem satt i lederposisjoner hvor de hadde handlingsrom til å gjøre endringer. De som ikke satt i lederposisjoner, fortalte at de hadde lært strategier for å skape dette handlingsrommet.

– Mastergradsstudentene kunne mer om styringsmekanismene i helse- og omsorgsvesenet. Denne kunnskapen brukte de aktivt for å forankre prosjektene sine hos sentrale personer, poengterer Hole. 

Målet er ikke utdanningen i seg selv

At en mastergrad gir mer dybdekunnskap enn en videreutdanning, er ikke overraskende. Men uansett nivå er ikke utdanningen et mål i seg selv. Det overordnede målet med begge utdanningene er at de skal føre til endringer som øker kvaliteten og pasientsikkerheten i norsk helsevesen. 

Så hva skal egentlig til for å få utbytte av kompetansen slik at institusjonene faktisk får til en kvalitetsforbedring?

– Sjansene større for å lykkes dersom det er flere på en arbeidsplass som tar videreutdanningen. Dersom du kommer alene tilbake med kunnskapen, drukner det lettere i den daglige virksomheten, forteller Katrine Aasekjær.

– Organisasjoner som sender flere på utdanning og har en klar strategi for hva de skal bruke de nyutdannede til, får selvsagt et mye større utbytte, legger Grete Oline Hole til.

Forskjell på master og videreutdanning

De som hadde videreutdanning i bagasjen, startet for eksempel med å lage prosedyrer for å vise kollegaene verdien av å jobbe kunnskapsbasert. Dette var en måte å «selge» produktet sitt tilbake til arbeidsplassen.

– Vi har funnet mange likheter, men strategiene de bruker er ulike. Mastergradsstudentene er mer selvstendige og tar regien selv. Videreutdanningsstudentene er mer avhengige at det står en leder bak og legger til rette, kommenterer Aasekjær.

Egentlig burde kunnskapsbasert praksis vært en så viktig del av de helsefaglige grunnutdanningene at nyutdannet helsepersonell hadde den kompetansen de trengte for å bruke metoden aktivt i sitt daglige virke. Der er vi dessverre ikke i dag, mener de to. 

– Vi opplever at det er forskjeller mellom de ulike høgskolene når det gjelder kompetanse og undervisning i kunnskapsbasert praksis. 

I et eget doktorgradsprosjekt ved HiB kartlegges nå bachelorstudenters kompetanse i kunnskapsbasert praksis. Her skal forskere også undersøke hvordan lærere integrerer faget i helsefaglige bachelorutdanninger.

Referanser: 

Grete Oline Hole, mfl. Educating change agents: A qualitative descriptive study of graduates of a Master’s program in evidence –based practice. BMC Medical Education, 2016. Sammendrag.
Katrine Aasekjær, mfl. Management Involvement: A Decicive Condition When Implementing Evidence-Based Practice. World views on Evidence-Based Practice, 2016. Sammendrag.