– Med Kunnskapsløftets fokus på og vektlegging av prinsippet om tilpasset opplæring, er behovet for koordinering av elevenes læringsarbeid blitt enda mer sentralt, sier høgskolelektor Irgens Ertsås ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Kontaktlæreren er i denne sammenheng blitt et enda viktigere bindeledd mellom den enkelte elev og de ulike aktørene i skolesamfunnet, som for eksempel klassens faglærere.

– For å kunne møte utfordringene og ivareta de ulike oppgavene på en profesjonell måte, fordres det at kontaktlærernes praksiskunnskap er under stadig utvikling. Hva som kjennetegner denne kunnskapsutviklingen er fokus i min avhandling, forteller Ertsås.

Begrepet praksiskunnskap refererer til den kunnskapen kontaktlærerne anvender i møte med sine utfordringer i hverdagen. Denne kunnskapen er under stadig utvikling og testes ut og legitimeres gjennom praksis.

Erfaring fremfor teori

Funnene i Irgens Ertsås sin studie viser at de viktigste faktorene i kontaktlærernes utvikling av praksiskunnskap er egne erfaringer og erfaringsutvekslinger med kolleger, og at det er dette som danner grunnlaget for den praksiskunnskapen de anvender i sitt kontaktlærerarbeid.

Studien viser også at denne lokale måten å utvikle kunnskap på er den de foretrekker og har mest tro på.

– Dette er kanskje ikke overraskende, men jeg hadde nok likevel forventet at de også ville vektlegge teoretiske studier og kompetansehevende kurs i enda større grad, sier Ertsås.

– Jeg finner også at erfarne kontaktlærere er en viktig ressurs for mindre erfarne i utviklingen av deres praksiskunnskap. Erfarne kontaktlærere bistår mindre erfarne i utviklingen av kunnskap om kontaktlærerarbeidet, noe som i enkelte tilfeller fører til at mindre erfarne adopterer erfarne kontaktlærere sine rutiner.

Skepsis til kunnskapsbasert forskning

Men det er kanskje også denne gruppen lærere som er mest skeptiske til den kunnskap lærerutdanningene ved høgskoler og universiteter ønsker å bidra med mot praksisfeltet.

Dette begrunnes gjerne med at de har liten tiltro til at kunnskapsinstitusjonene er godt nok orientert om de utfordringer lærerne faktisk står overfor, og at det de kan bidra med ikke er relevant kunnskap.

– Denne skepsisen skal vi ta på alvor, for dersom praksisfeltet ikke får den kunnskapen de har behov for vil den bli avvist.

– Men samtidig er det viktig at kontaktlærerne i praksisfeltet utvikler seg til å bli enda mer profesjonell i sin yrkesutøvelse. Og det å anvende forskningsbasert kunnskap blir et stadig tydeligere krav til alle profesjonelle yrkesutøvere.

– Det stiller med andre ord krav til begge sider at vi har denne problematikken, sier Ertsås.

Høgskolelektoren peker også på faren ved at det blir en ensidig lokal utvikling av kunnskap. Dette vil medføre at kunnskapen blir for kontekstavhengig.

– Jeg argumenterer for et gradert syn på teori, og for viktigheten av teoretisering i vid forstand, der også teori av sterkere grad blir trukket inn for å utvikle en god profesjonell praksis.

– Flere studier viser at praksisfeltet ikke tar i bruk forskningsbasert kunnskap, noe som kan ha både med generell skepsis å gjøre, men også med knapphet på tid og ressurser. Lærerne kan rett og slett ha det for travelt, sier hun.

Gjensidig ydmykhet

Ifølge høgskolelektoren er det utrolig viktig med ydmykhet og et kontinuerlig og godt samarbeidsklima for å bedre forholdene.

– Da vil den gjensidige skepsisen bli mindre. Lærerutdanningen har utvilsomt et ansvar for å holde seg oppdatert på hvilke utfordringer og krav som stilles til praksisfeltet, slik at de kan utdanne gode lærere.

– Samtidig bør også praksisfeltet utfordres til i enda sterkere grad å ta i bruk kunnskapsbasert forskning, og bli bedre på å uttrykke sine behov, sier Ertsås.

Bakgrunn:

Turid Irgens Ertsås disputerte 7. oktober 2011 for doktorgraden ved NTNU med avhandlingen “Kontaktlærerarbeid i videregående skole – En kvalitativ studie av kontaktlæreres utvikling av praksiskunnskap” .