Tradisjonelt har hjem og skole vært atskilte arenaer. Det skulle det bli slutt på med Kunnskapsløftet, som ble innført for fullt sist høst.

Kunnskapsløftet stiller ikke bare høyere krav til elevens innsats i skolen. I reformen ligger det også store forventninger til foreldrenes innsats.

Det stilles også større krav til at lærerne involverer foreldrene i opplæringen og elevenes faglige utvikling. Dette skal oppnås blant annet med tettere kontakt mellom lærere og foreldre.

Nå viser de foreløpige resultatene fra et større forskningsprosjekt om forelderinvolvering i skolen at det er langt fram før denne teorien når ut i praksis.

Prosjektet “Learning environment and cultural encounters in school: A study of parental involvement in lower secondary school” har tatt for seg sju forskjellige skoler, fra Oslo til Tromsø.

Det er svært forskjellige skoler, med svært forskjellige foreldre. Noen er typiske “arbeiderklasseskoler”, og noen “middelklasseskoler”.

Målet med prosjektet er nettopp å utvikle kunnskap om hvordan foreldre fra ulike sosialgrupper involverer seg i skolens arbeid. Prosjektet er en del av Forskningsrådets program “Kunnskap, utdanning og læring”.

“Skolen vet best”

Lærerne ved skoler med mange middelklasseforeldre synes at foreldre involverer seg i skolen. De tar mye kontakt og er involvert i barnas faglige utvikling.

Ved arbeiderklasseskolene etterlyser lærerne mer engasjement fra foreldrene. Ikke minst gjelder det i skoler hvor en stor del av barna har minoritetsbakgrunn.

- Minoritetsforeldre føler på sin side at de bør trå varsomt i forhold til skolen som arena. De ser ofte på skolen og utdanning som ekstremt viktig og mange følger også opp barnas skolearbeidet vel så godt som norske foreldre, sier Unn-Doris Karlsen Bæck, seniorforsker ved Norut Samfunn.

- Men et særtrekk ved denne foreldregruppen er at de føler seg underdanige skolen og lærene. “De vet best”, sier de, enten de er enige eller ikke.

Karlsen Bæck forteller at enkelte middelklasseforeldre opplever at deres engasjement i forhold til skolen blir forsøkt passivisert.

- Lærerne signaliserer at de ikke vil ha foreldrene for nært innpå skolehverdagen. Det er de som er de profesjonelle.

De færreste lærerne forventer heller ikke at foreldre skal hjelpe barna med skolearbeidet. Faktisk ser flere på det som et problem hvis foreldrene hjelper barna sine for mye.

Både etnisk norske foreldre og minoritetsforeldre gir også uttrykk for at det er vanskelig å følge opp barnas lekser. Mange føler seg ikke kompetente nok i fagene.

Få hjelpemiddel

Lærere opplever usikkerhet og ensomhet i forhold til hvordan de skal angripe forholdet til hjem og foreldre, forteller Karlsen Bæck.

Hun forklarer dette blant annet med at lærerutdanningen ikke har hatt fokus på skole-hjem-samarbeid. Lærerne har fått få hjelpemidler for å takle dette forholdet.

På grunn av denne usikkerheten utvikler de derfor motstandsstrategier for å holde foreldrene på avstand.

- Foreldrene tiltenkes fortsatt i stor grad rollen som mottakere og tilhørere for skolens informasjon.

- Mange foreldre opplever at foreldremøter og foreldrekonferanser blir fora for en ensidig informasjonsstrøm fra skole til hjem. Mer informasjon og flere foreldresamtaler fører ikke nødvendigvis til reell kommunikasjon mellom skole og hjem.

Vil få flere kritiske blikk

Karlsen Bæck mener at man må kunne forvente at nye generasjoner av foreldre, hvor mange vil ha høy utdanning, vil oppleve at de har en rett til å kreve medbestemmelse og innsyn.

Da vil lærerne trenge noen hjelpemiddel for å takle forholdet mellom skole og hjem.

- Det vil ikke lenger være en selvfølge at skolen skal få drive med sine ting i fred og ro og beskyttet fra kritiske blikk fra omverdenen.

- I stedet for må skolen i større grad forsvare sin egen eksistens og sine egne metoder, og gjennomsiktighet og innsyn blir en del av skolens strategi for å opprettholde legitimitet blant brukerne.

Det er imidlertid lite konkrete strategier i Kunnskapsløftets som vil hjelpe lærerne å forholde seg til foreldre og hjem.

- Dette overlates fremdeles i stor grad til den enkelte skole, noe som gjør at tilfeldighet preger denne delen av skolens virksomhet.

- Det blir i verste fall opp til den enkelte lærer, og i beste fall opp til den enkelte skoleleder, hvordan samarbeidet med hjem og foreldre skal vektlegges og utformes, sier Karlsen Bæck.