Må lære å gi tilbakemeldinger

Lærerutdanningene har vært for dårlige til å gi studentene praktiske erfaringer med å gi og motta tilbakemeldinger, mener høgskolelektor.

En av de viktigste faktorene for god læring er å skape feedback-kulturer hvor elevene tør si fra når det er noe de ikke skjønner. Mange elever opplever klasserommet som utrygt.

– Dagens skole trenger lærere som har kompetanse i bruk av alternative former for veiledning.

– Altfor mange studenter opplever et brutalt møte med yrkeslivet når de går inn i sin første lærerstilling, sier høgskolelektor Rakel K. Rohde Næss.

Hun underviser i pedagogikk ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Vestfold. I arbeidet med ny lærerutdanning for ungdomstrinnet (LUT) arbeidet man blant annet med prosjektet Student veileder Student (SvS), som Næss står bak.

Næss er særlig opptatt av veiledningens betydning for å skape en god kultur for å gi og motta tilbakemeldinger i et læringsmiljø.

I prosjektet lærer eldre studenter å gi konstruktiv feedback til yngre studenter, noe som har vist seg å gi utbytte for begge partene i veiledningsrelasjonen.

Det er særlig to områder som trekkes frem som positivt med å bli veiledet av medstudenter.

Det ene er at studentene later til å ha bedre tid og fokus på oppgaven det veiledes på enn faglærere. Det andre er at studentene ”snakker samme språk”, noe som gir en bedre ramme og symmetri for veiledningen enn den tradisjonelle veiledningen mellom student og faglærer.

Samtidig bidrar slik veiledning til at lærerstudentene får praktisk erfaring med å skape en feedback-kultur når de selv kommer ut i skolen som lærere.

Kompetanse er viktig

– Vi mener det er viktig å utvikle en kritisk innsikt og pedagogisk bevissthet hos studentene, ikke minst med hensyn til veiledning og egen rolle som framtidig veileder i skolen, sier Næss.

– Derfor har vi arbeidet systematisk med å bruke medstudentveiledning som et bidrag til en positiv feedback-kultur. Veiledningen må foregå etter gitte kriterier og er noe mer enn å si til elevene at nå kan de hjelpe hverandre.

Stortingsmeldingen om ny lærerutdanning peker da også nettopp på relasjonskompetanse som en av de fire kompetanser en lærere bør ha. I veiledningssituasjoner ser man hvordan denne kompetansen fungerer.

Gode erfaringer

– I Lærerutdanning for ungdomstrinnet (LUT) lot vi derfor førsteårsstudentene bli veiledet av studenter i samme klasse og av andreårssstudenter, i tillegg til at de ble veiledet av praksislærer og faglærer, forklarer Næss.

I tillegg har studentene veiledet medstudenter og de har veiledet elever når de har vært ute i praksis.

Studentene har fått ulike oppgaver hvor de har blitt bedt om å reflektere rundt bruken av studenter som veiledere, for så å reflektere rundt bruken av elever som veiledere for hverandre etter å ha intervjuet ungdomsskoleelever om temaet.

Evalueringen viser at studentene i all hovedsak er meget godt fornøyd med den veiledningen de fikk av medstudenter.

Gjennomgående vurderer studentene den veiledningen de fikk av mer erfarne studenter som mer symmetrisk og mindre belærende enn veiledningen som blir gitt av faglærere.

– I undersøkelser gjort i praksisskolene fant studentene ut at også elevene har noe av de samme erfaringene, kommenterer hun.

Mindre skremmende veiledning

– Mange legger vekt på at studentene skaper en annen setting i veiledningssituasjonen, forklarer Næss.

– De lager en ramme som oppleves som avslappende og tillitvekkende, og de snakker et språk som inviterer til en følelse av likeverdighet.

De positive karakteristikkene studentene gir sine medstudenter som veiledere, sier muligens også noe om hvordan de opplever faglærerne som veiledere:

  • De svarer vanskelig
  • De bruker et språk studenten ikke forstår
  • De har ikke tid
  • De gir ikke veiledningen full oppmerksomhet

Symmetrien er viktig

– Det springende punktet er det vi kan kalle symmetri i veiledningssituasjonen, forklarer Næss.

– Når student veileder student, og elev veileder elev, oppleves situasjonen som mye mer symmetrisk enn når lærer veileder student eller elev.

Avstanden mellom veileder og veisøker blir mindre, noe som gjør at man tørr å stille ”dumme spørsmål”. Skal læring skje må man tørre å stille spørsmål, og man må oppleve at man får hjelp.

Å veilede hverandre er også en måte å lære å omgås hverandre og hjelpe hverandre, noe som etterlyses i skoledebatten i dag.

– Bruk av elever og studenter som veileder hverandre kan være en bidragsyter til utvikling av bedre feedbackkulturer i ungdomsskolen og i lærerutdanningen, avslutter Rakel K. Rohde Næss

Bakgrunn:

Basert på et kapittel i boka Lærerutdanning for ungdomstrinnet, Willy Aagre (red) 2009.

Powered by Labrador CMS