Læringspyramiden er en modell som sammenlikner hvor effektive ulike måter å lære på er.
Pyramiden presenterer de beste resultatene på bunnen, mens vi på toppen finner de måtene å lære på som fungerer dårligst.
Ifølge pyramiden husker vi bare 10 prosent av hva vi leser, 20 prosent av hva vi hører, 30 prosent av hva vi ser, men så mye som 90 prosent om vi øver på det vi skal lære, eller underviser andre i stoffet.
Modellen oppsto før forskningen
I 2009 publiserte hovedbibliotekar Sigbjørn Hernes og filosof Kåre Letrud ved Høgskolen i Innlandet en artikkel i tidsskriftet Uniped hvor de anbefalte at læringspyramiden burde legges til hvile en gang for alle.
De hadde mange innvendinger mot modellen.
En eldre versjon av læringspyramiden fra 1954.
Blant annet påpekte de at ingen visste hvor modellens prosenter hadde sin opprinnelse. De gikk ut fra at noen mest sannsynlig måtte ha funnet på dem.
Siden den gang har de to fortsatt dette arbeidet, og kan nå si mer om hvordan pyramidemodellen oppsto.
I en nylig utgitt artikkel i tidsskriftet Cogent Education viser de at varianter av læringspyramiden fantes allerede for 160 år siden.
Letrud og Hernes sier at de ikke har klart å finne den aller første læringspyramiden, men at det heller ikke trengs for å vise at den ikke er basert på forskning.
De kan konkludere med at det ikke var forskere som sto bak pyramiden, simpelthen fordi den fantes flere år før den første forskningsstudien om hukommelse ble gitt ut:
Så tidlig som i 1852 ble en tidlig versjon av modellen gjengitt i et britisk tidsskrift, og i 1859 omtalte et amerikansk pedagogisk tidsskrift den som «en velkjent kjensgjerning».
Den første forskningsstudien om hukommelse ble til sammenlikning gitt ut i 1885.
I de påfølgende årene ble pyramide-modellen utgitt i en rekke ulike versjoner, og utviklet seg gradvis til den modellen vi kjenner i dag.
Et google-søk viser at læringspyramiden fortsatt er bruk.
Blitt allmenn kunnskap
Til tross for at ingen har kunnet vise til forskningen bak modellen, har den likevel fått stor utbredelse i forskningslitteraturen.
Letrud og Hernes har undersøkt den internasjonale spredningen av modellen, og ga i 2016 ut en artikkel i tidsskriftet Journal of Curriculum Studies hvor de rapporterte funn av flere hundre fagfellevurderte forskningsartikler som ukritisk støttet seg til en eller annen variant av læringspyramiden.
Dette tyder på at læringspyramiden har oppnådd status som allmenn kunnskap i pedagogikk, internasjonale studier, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, utdanningsteknologi, ergonomi, miljøstudier, og bedriftsøkonomi.
– Det er på ingen måte bare pedagoger som bruker denne modellen, sier Hernes. Vi finner den brukt i fagartikler i de fleste fag, og i nesten alle former for medisin, samfunnsvitenskap og informatikk.
– Men mest interessant er funnene vi har gjort av den i leksikonartikler. Leksikon er bærere av et fags enighet, og skal ideelt være den best underbygde kunnskapen på et felt.
Vitenskapelig myte
– Læringspyramiden er også interessant i et vitenskapsfilosofisk perspektiv, tilføyer Letrud. Den ekstreme seiglivetheten og den store utbredelsen den har gjør den til et særs godt eksempel på en vitenskapelig myte. Den kan potensielt si oss noe om hva som kjennetegner slike myter.
– Den setter også dårlige forskningspraksiser i relieff. Ved hver publisering vet vi at noe i forsknings- og publiseringsarbeidet må ha gått grundig galt.
Referanser:
Hernes, S., & Letrud, K. (2009). Læringspyramiden - en undersøkelse av opphav, utbredelse og gyldighet. Uniped, 32(2), 30-43. Sammendrag
Letrud, K., & Hernes, S. (2016). The diffusion of the learning pyramid myths in academia: an exploratory study. Journal of Curriculum Studies, 48(3), 291-302. doi:10.1080/00220272.2015.1088063. Sammendrag
