– Vi må innse at etterkrigstiden har vært eksepsjonell; i den vestlige verden har det jevnt over vært økonomisk vekst, sier statsviter Johan P. Olsen.

– Det vi ser nå er at mange spørsmål vi har tatt for gitt, åpnes opp igjen. Vi har hatt en vestlig modell av hva demokrati er, som vi har prøvd å selge til resten av verden. Men nå er ideene under press, og det gir en mulighet for å reise noen sentrale samfunnsspørsmål på nytt.

Usikkerheten som fulgte da Storbritannia valgte å forlate EU bidrar til at vi får en debatt ikke bare om maktfordelingen mellom styringsnivåene – for eksempel mellom EU og nasjonalstaten – men også på tvers av institusjonene. Hvor mye makt skal parlamentet, regjeringen og domstolene ha? Og hva med markedet og sivilsamfunnet, eller sentralbankene og andre eksperter?

– Du får de to debattene samtidig, og det virker som vi ikke har systemer som klarer å forholde seg til dette, sier han.

Olsen grunnla i sin tid ARENA Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo og mener den pressede situasjonen åpner opp for å tenke nytt rundt både nasjonalstaten og EU. Han har nettopp gitt ut en bok om demokrati og endring, og skal holde et foredrag på en stor statsvitenskapskonferanse på Universitetet i Oslo i begynnelsen av september.

• Les også: Dette skjer når Storbritannia setter i gang brexit

Styring for og ved folket

Europa er altså i omfattende endring. Men hva skyldes dette? Kan utviklingen spores tilbake til EUs opprinnelse eller er det et nyere fenomen?

– Her må du følge meg på et lite resonnement, advarer Olsen.

– EU bygde sin legitimitet på resultater. Altså styring for folket heller enn styring ved folket. Dermed blir EU veldig sårbart hvis den ikke leverer resultater. I et land som Norge har vi derimot en annen blanding av styring for og ved folket.

– Demokrati legitimerer seg selv både gjennom resultater og prosess. Og EU er et tydelig eksempel på at man har lagt mye mer vekt på resultater enn på prosess.

Gjennom nasjonsbyggingen har Norge fått sterke sosialiseringsmekanismer. Alt som heter kunst og kultur, var med på laget. Nasjonalstaten hadde i tillegg både forsvar, skole og kirke, noe EU har manglet. Dette er utvilsomt viktige institusjoner når en nasjonal identitet skal bygges.

I EU har forsøket på å mobilisere en europeisk kultur ikke vært like vellykket.

– Demokrati legitimerer seg selv både gjennom resultater og prosess. Og EU er et tydelig eksempel på at man har lagt mye mer vekt på resultater enn på prosess, mener Olsen.

Mangelen på en felles europeisk identitet har ikke vært problematisk så lenge EU har levert varene og gitt borgerne det de vil ha. I vanskelige tider, derimot, er EU mindre motstandsdyktig enn en nasjonalstat som Norge, fordi tilliten til systemet er en helt annen.

• Les også:  –  I praksis er det helt umulig å ha andre regler enn EU

Må tenke nytt om institusjonene

Når Europa er i endring, er det behov for en ny måte å tenke på, også teoretisk, mener Olsen. Derfor argumenterer han i boka for at vi må tenke nytt om den rådende teoretiske tilnærmingen til demokrati.

Mye av tenkningen i faget statsvitenskap har tatt institusjoner for gitt, som for eksempel regjering, marked og frivillige organisasjoner og studert politikkutforming innenfor disse fastsatte rammene. Olsen mener at denne tilnærmingen er enkel og passer godt i perioder med stabile institusjoner. Men i dagens Europa er alt oppe til debatt. Da må modellen suppleres med andre perspektiver:

– En tilnærming som antar at institusjonene ligger fast vil ikke fange opp det som skjer i ustabile perioder. Det som diskuteres i dagens Europa, er jo nettopp hvem som skal ha autoritet, makt og ansvar.

Er ikke redd for kompleksitet

Olsen argumenterer for at statsvitenskapen må ta studiet av  politisk orden tilbake. Statsvitenskap handler ikke bare om å lage enkle modeller for å studere politikkutforming. Man må også ta tak i de grunnleggende spørsmålene, ifølge Olsen.  

– En tilnærming som antar at institusjonene ligger fast vil ikke fange opp det som skjer i ustabile perioder.

Akkurat dette er en rød tråd i Olsens forfatterskap. Der samfunnsforskere ofte ser det som sin oppgave å forenkle, har Olsen aldri vært redd for kompleksitet. Han advarer mot modeller som overforenkler virkeligheten ved hjelp av en lang rekke antakelser.

– Man må alltid gjøre antakelser, men vær obs på under hvilke omstendigheter du gjør hvilke antakelser, fastholder Olsen.

Av samme grunn mener han at steile debatter mellom ulike metoder eller teoriretninger innenfor statsvitenskapen er lite hensiktsmessig. Ifølge Olsen bør forskere først stille seg selv spørsmålet: – Hva er det verdt å vite noe om? Og deretter: – Hvordan finner jeg ut av det?

– Forskere må kunne bruke hele verktøykassa. Det er meningsløst å diskutere hva som er best av sag og hammer. Det kommer an på jobben du skal gjøre, sier han.

• Les også: - Brexit er giftig for forskingssamarbeidet

Demokrati: en vilje til å inngå kompromisser  

Hvordan kan så fagfeltet statsvitenskap bidra til å manøvrere skuta i et Europa med brå sjø?

– Politikk er å sørge for at vi har nok til felles til at vi kan snakke med hverandre. Det er ikke akseptabelt å redusere forskjellighet. Spørsmålet er heller: Hvordan kan vi leve med forskjellighet, sier Olsen.

Han viser til at politikken angår oss alle:

– Hvordan skal vi leve sammen, i familien eller i nabolaget? Vi må ha noen regler, noen felles holdepunkter, for å kunne leve sammen fredelig, og disse reglene må nødvendigvis utvikle seg i takt med tiden.

– Demokrati er en vilje til å inngå kompromiss. Det er en vilje til å forsøke å finne ting som er levelig, mye mer enn det er å finne et idealsamfunn. Politikk må skapes i et rom hvor deltakerne har nok til felles at de kan snakke sammen om hva som er mulig, hva som er nødvendig, og hva som er ønskelig, sier Olsen, før han avslutter:

– Vi mennesker er knyttet sammen i samfunn via en pakt, snarere enn en kontrakt. Vår tilhørighet i samfunnet er dypere enn hvilken nytte samfunnet har for oss.

• Les også: Mener EU har mislykkes som nabo