I en ny bok retter en rekke eksperter et kritisk blikk mot EUs evne til å bidra til sikkerhet og stabilitet utover sine egne grenser.

Bidragsyterne i boken undersøker EUs naboskapspolitikk (European Neighbourhood Policy, ENP), en politikk som unionen satte i gang samtidig som store deler av Øst- og Sentral-Europa ble medlemmer i 2004. I prosessen skulle EU knytte til seg en rekke tidligere Sovjetrepublikker og flere land i sør, nærmere bestemt i Nord-Afrika og Midtøsten.

– Hovedkonklusjonene i boken er at naboskapspolitikken ikke har levd opp til forventningene, sier seniorforsker Pernille Rieker ved NUPI, som er redaktør av boken.

– Har hatt motsatt effekt

Da naboskapspolitikken ble lansert, var målsettingen og skape en «ring av venner», eller et sikkerhetsfelleskap mellom EU og nabolandene øst og sør for unionen.

– Men det motsatte har skjedd. Vi har i dag en lang rekke konflikter i flere av statene som naboskapspolitikken omfatter. Ved å sammenligne EUs tilnærming til de seks partnerlandene som har mest omfattende avtaler med EU både i øst og sør, har vi kunnet få frem styrker og svakheter ved denne politikken, sier Rieker.

Mindre vellykket i øst enn sør

Forskerne har gjennom denne sammenligningen vist hvilke begrensninger og muligheter som naboskapspolitikken har hatt for sikkerhetspolitikken i Europa.

– Det er konflikter både i øst og sør. I tillegg har krisen i Ukraina ført til en alvorlig tillitskrise i forholdet mellom EU og Russland. Et hovedfunn i boken er derfor at den mer ambisiøse tilnærmingen EU har valgt overfor naboland i øst, utviklet på modell av EU-utvidelsene, langt på vei synes å være mindre vellykket enn den mer pragmatiske tilnærmingen overfor partnerlandene i sør, sier Rieker.

På mange måter er dette uventet, ifølge Rieker.

– Tilnærmingen i øst blir ofte trukket frem som et ideal, men studien viser at et slikt sikkerhetsfellesskap også er avhengig av større grad av felles forståelse og forventninger til hva et slikt partnerskap skal innebære.

– Krisen i Ukraina har også vist at aktørene i for liten grad har tatt hensyn til de geopolitiske realitetene og de begrensingene disse legger på EUs muligheter for å bygge et sikkerhetsfellesskap utover sine grenser. Disse faktorene er på mange måter ivaretatt i større grad i sør – særlig når det gjelder samarbeidet med Marokko og Tunisia. Hovedbegrunnelsen for dette er at ambisjonsnivået har vært lavere, og det er heller ingen åpenbar konkurrent til EU i regionen.

Medlemskap ikke tema

Mens landene i øst ønsker medlemskap i EU på sikt, er ikke dette et tema i nabolandene i sør.

– Målet er derfor å arbeide for en så tett assosiering som mulig, uten at landene trenger å oppfylle alle de tekniske kriteriene for medlemskap. Det betyr at aktørene kan fokusere på å støtte opp under en positiv utvikling i landene og i større grad ta hensyn til ulikheter. Dette er spesielt tydelig i forholdet mellom EU og Marokko og EU og Tunisia, sier Rieker.

– Naiv i troen

Ifølge forskeren nevnes integrasjon mye i forbindelse med naboskapspolitikken. For hva mener EU egentlig med «integrasjon»?

– Integrasjon er jo selve basisen for hele naboskapspolitikken ettersom målsettingen er å integrere landene så langt som mulig i EU uten medlemskap. Mot tettere integrasjon eller assosiering med EU har landene måttet tilpasse seg EUs normer og regler. På den måten har EU sett for seg at naboskapspolitikken kan bidra til at velfungerende demokratiske samfunn blir etablert i EUs naboregioner, forklarer Rieker.

Ifølge seniorforskeren er det mye som tyder på at EU bør endre oppskriften sin for å oppnå målet om et fredelig sikkerhetsfellesskap.

– Dette er også EU i ferd med å gjøre. Unionen har reformert naboskapspolitikken som en konsekvens av både den kortvarige arabiske våren og Ukraina-konflikten. Men spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Mye tyder på at EU fremdeles er for naiv i troen på at integrasjon automatisk vil føre til sikkerhet og stabilitet, sier Rieker.

Referanse. 

Pernille Rieker (red.) External Governance as Security Community Building. The Limits and Potential of the European Neighbourhood Policy, Palgrave Macmillan, 2016. Sammendrag.