Jern fra Hedmark ga Norge økonomisk vekst

Jern fra Hedmark var en viktig handelsvare for Norge i middelalderen. Helt til utvinningen brått tok slutt.

Publisert
Hakke brukt i jernutvinningsarbeid. Fra utgravingene i Gråfjell. (Foto: Bernt Rundberget)
Hakke brukt i jernutvinningsarbeid. Fra utgravingene i Gråfjell. (Foto: Bernt Rundberget)

Så mye som 130 000 tonn jern kan ha blitt produsert i Hedmark mellom år 950 og 1300. Det viser arkeolog Bernt Rundberget i sin doktorgradsavhandling.

Han har kartlagt jernutvinningen i Hedmark i middelalderen og og sett på hva den betydde for handelsvirksomheten.

– I tidligere forskning er ikke jernutvinningen blitt sett på som særlig sentral for Norges økonomiske utvikling.

– Mine funn viser noe annet: Det enorme omfanget på produksjonen tilsier at jernutvinningen må ha vært av vesentlig betydning for Norges økonomi og handel, sier Rundberget.

130 000 tonn jern

Det finnes svært få skriftlige kilder om jernutvinningen i Hedmark i middelalderen. For å kartlegge virksomheten har Rundberget derfor tatt utgangspunkt i det såkalte Gråfjellprosjektet hvor han ledet jernvinneundersøkelsene fra 2003 til 2006.

I dette prosjektet ble det gjort omfattende utgravninger av kulturminner fra jernutvinningsperioden.

Det ble funnet 110 jernutvinningsanlegg og rundt 1750 kullgroper. I tillegg ble det gjort et anslag på at det fantes kanskje 5000 røsteplasser, steder hvor myrmalmen ble hentet ut av myra og forbehandlet.

Rundberget har plottet alle anleggene, kullgropene og røsteplassen inn på et kart. Da tegner det seg opp et bilde av en tydelig organisert virksomhet.

I hele området Rundberget har kartlagt er organiseringen lik: Jernvinneanleggene ligger omsirklet av kullgroper. Røsteplassene ligger lengre unna, og malmen fraktes derfra til anleggene hvor jernet ble produsert.

– Måten driften synes å være organisert på, er særegen for dette området, sier Rundberget.

Fra Koppang i nord til Eidskog i sør er driften organisert på samme måte. Mot øst og vest avgrenses området av Glomma og Trysilelva. I tillegg strekker området seg mot Hedmarksbygdene og Hamar og noe inn i Värmland i Sverige.

Spredning av jernutvinningsteknologi i Hedmark, ca AD 700-950. I perioden ca AD 950-1300 pågikk det produksjon i hele dette området. (Foto: (Illustrasjon: Bernt Rundberget))
Spredning av jernutvinningsteknologi i Hedmark, ca AD 700-950. I perioden ca AD 950-1300 pågikk det produksjon i hele dette området. (Foto: (Illustrasjon: Bernt Rundberget))

Høy aktivitet

Rundberget har datert perioden jernutvinningen skjedde. Alle funnene som er gjort i Gråfjellområdene er fra årene 950 til 1300.

–  Det meste av aktiviteten foregikk i løpet av disse årene, selv om en begrenset produksjon startet i Solør allerede på 700-tallet. Rundt 1300 ble all produksjon lagt ned, sier Rundberget.

Produksjonen var særlig høy mellom 1100 og 1250.

– Trolig skjedde rundt 80 prosent av all utvinning i løpet av denne perioden. Det var altså 100 til 150 år med en ekstremt høy aktivitet, sier han.

En produksjon på totalt 130 000 tonn jern innenfor en slik tidsramme, er svært mye – også i europeisk målestokk, forteller Rundberget.

Den enorme dimensjonen på jernproduksjonen tyder på en omfattende distribusjon og handel med jern, mener Rundberget.

– Kongsmakten hadde nok ikke noe med selve produksjonen å gjøre. Men trolig var den et kontrollorgan i distribusjonen. Kongen kontrollerte trolig handelssteder og innførte privilegier og skatteletter, sier han.

En brå slutt

I tidligere forskning er det blitt antatt at jernproduksjonen stoppet opp da svartedauden kom til Norge på midten av 1300-tallet. Men ifølge Rundberget tok jernproduksjonen brått slutt rundt 1300. Finnes det noen god forklaring på det?

– Jeg har forsøkt å finne et svar ved å se jernproduksjonens utvikling i en større samfunnskontekst, sier Rundberget.

Rundberget mener en mulig forklaring på sammenbruddet kan være at kongsmakten mot siste halvdel av 1200-tallet strammet inn utenlandshandelen og førte en aggressiv utenrikspolitikk.

– Vi vet at kongen på denne tiden innførte en rekke handelsrestriksjoner. Blant annet ble det forsøkt innført høye skatter på utenlandshandel. Dette kan ha gjort det mindre attraktivt å handle med jern samtidig som handelsnettverket kan ha blitt endret, sier han.

I tillegg møtte trolig norsk jernutvinning økt konkurranse. Noe før utvinningen i Hedmark tok slutt, ble det etablert nye og mer effektive produksjonsformer i Sverige.

– Det kan ha utkonkurrert den norske produksjonen. Min antakelse er altså at det var en kombinasjon av storpolitikk og økt konkurranse som gjorde at jernutvinningen i Hedmark tok slutt, sier Rundberget.

Kongen ønsket ny produksjon

Bernt Rundberget, forsker ved Kulturhistorisk museum. (Foto: John Hughes)
Bernt Rundberget, forsker ved Kulturhistorisk museum. (Foto: John Hughes)

I tidligere forskning har jern og andre utmarksprodukter blitt sett på som lite betydningsfulle for norsk handelsvirksomhet. Rundbergets funn tyder på at jernutvinningen var tettere knyttet opp mot norsk handel enn hva man tidligere har antatt.

Også andre forhold i Norges politisk-økonomiske utvikling tyder på det. Rundberget tror blant annet at kaupangene på Koppang og Hamar ble så viktige som de var på grunn av jernproduksjonen, ikke på grunn av jordbruk, som forskere tidligere har antatt.

– Jordbruket i dette området er dårlig så det er lite sannsynlig at jordbruket kan forklare hvorfor akkurat disse stedene ble sentrale, sier han.

Kaupangenes storhetstid sammenfaller dessuten med perioden jernutvinningen var på sitt største. Tilflytningen til området vokste også voldsomt i dette tidsrommet.

Det norske myntvesenet falt dessuten sammen på 1300-tallet – på samme tid som jernutvinningen tok slutt.

– Men det sikreste beviset på at jernet var viktig for Norges økonomi finner vi trolig i en skriftlig kilde fra 1358. I denne ber kongen om at jernproduksjonen i Østerdalen settes i gang igjen og det lokkes med privilegier for dem som starter opp igjen, sier Rundberget.

Det tyder på at jernproduksjonen i Hedmark må ha vært viktig for kongsmakten. Rundberget mener kongens ønske om en gjenoppstart av jernproduksjonen kan ha sammenheng med at den første personalunionen med Sverige gikk i oppløsning rundt 1358.

– En kan tenke seg at Norge i en periode hadde nytt godt av inntekter fra Sverige. Nå sto Norge på bar bakke og måtte sikre sine egne inntekter, sier han.

Noen ny jernproduksjon ble likevel aldri en realitet. Svartedauden hadde herjet og det fantes nesten ikke folk igjen i området.