Borgerkriger rammer først og fremst fattige land. Det har vært en gjengs oppfatning at faren for borgerkrig kan reduseres ved å bygge opp under en demokratisk utvikling i land som preges av indre konflikter.

Men det viser seg at det spiller liten rolle om landet styres av en diktator eller av demokratisk valgte organer når man holder rikdom og velferdsnivå utenom. Det er en forutsetning for en væpnet konflikt at misfornøyde grupper har muligheter til å organisere seg og finansiere oppbyggingen av militære enheter.

Dette er lettere i fattige land hvor statsapparatet er svakt, hvor kontroll av for eksempel et elveleie rikt på diamanter gir opprørsgruppen store inntekter relativt til staten, og hvor lokalbefolkningen kan presses eller kjøpes til å støtte opprørerne.

Skjøre demokratier

I tillegg er den potensielle gevinsten ved å utfordre staten stor i land med mangel på alternative inntektskilder. De samme faktorene gjør også at demokratiene ofte er skjøre i fattige land.

Myndighetene rår ikke over tilstrekkelige ressurser til å hindre at udemokratiske krefter får utvikle seg, og verdien ved å ha politisk makt er så stor at fristelsen til å underminere de demokratiske institusjonene er stor.

Med penger fra Forskningsrådets støtteordning for fremragende, yngre forskere arbeider Håvard Hegre ved Institutt for fredsforskning (PRIO) med prosjektet “Political Institutions, Development, and a Domestic Civil Peace”. Prosjektets hovedmål er å studere i hvilken grad demokratiske institusjoner kan redusere risikoen for borgerkrig.

Hva er et demokrati?

Forskerens problem er at det er lett å formulere generelle påstander, men vanskelig å bevise dem. “Demokrati løser konflikt” er en slik påstand. Det ser ut til at den ikke er riktig, for borgerkrig forekommer like ofte i demokratiske stater som i ikke-demokratiske.

Borgerkrig forekommer oftest i land som har både demokratiske og ikke-demokratiske trekk, og i land som nettopp har endret de politiske institusjonene. Det er imidlertid ikke lett å definere “demokrati” presist nok, og dermed blir det også vanskelig å måle hva demokrati leder til, og hva de politiske avgjørelsene fører til.

- Vi mangler gode data som kan brukes til å sammenligne hva som skjer i ulike land, forklarer Hegre.

Presise hypoteser

- Vi må kunne formulere logisk konsistente og presise hypoteser. Det er ikke presist nok bare å formulere “demokrati løser konflikt”, sier han.

- Vi må definere hva vi mener med “demokrati”, vi må ha verktøy for å måle effekten av politiske avgjørelser, og vi må ha sammenlignbare data.

- Vi ønsker å finne statistiske metoder som kan brukes til å finne generelle svar på krig/fred-spørsmålene - hva det er som utløser en borgerkrig og hva er det som siden får den til å opphøre? Dette er viktig, men vanskelig - det er rom for forbedringer her.

Et sentralt spørsmål i prosjektet er om det er de samme mekanismene som danner grunnlag for en demokratisk utvikling som de som forhindrer at indre konflikter får utvikle seg til borgerkrig.

Risikabel demokratisering

Demokratisering i land hvor forholdene ligger til rette for væpnede opprør, er risikabelt. I slike tilfeller kan nettopp demokratiet gi udemokratiske grupper bedre mulighet til å organisere seg og bygge opp militære enheter, for i et demokrati kan ikke makthaverne forby befolkningen å organisere seg.

Man må stole på at åpenheten i de demokratiske prosessene forhindrer de udemokratiske kreftene i å utvikle seg. Det er mindre sjanse for at dette skal skje i fattige land hvor utdanningsnivået er lavt, statsapparatet og rettssystemet er dårlig utbygd, og den økonomiske gevinsten ved å sikre seg politisk makt er stor i forhold til andre aktiviteter.

Konfliktforebygging

- Det ser ut som velstand - i betydningen fravær av nød - er konfliktforebyggende, sier Hegre.

- Etter den kalde krigens slutt, har det vært en klar reduksjon i antall borgerkriger. I Latin-Amerika er det nå bare én pågående krig, på 1970- og 1980-tallet var det mange. Da finansierte supermaktene opprørshærer som destabiliserte samfunnene. I dag skjer ikke det.

- Vi ser også at det i områder av verden hvor det tidligere var svært urolig, nå er blitt fredeligere. Sør-Korea er et eksempel. Hovedforklaringen kan være den økonomiske veksten i disse landene, som dels er takket være at landene har åpnet seg for verden og verdenshandelen.

Tradisjonell u-hjelp er bra

- Men forutsetningen for at vekst skal skape fred er at pengene ikke blir værende hos den politiske eller økonomiske eliten, men kommer befolkningen til gode, for eksempel i form av økt utdanningsnivå, sier Hegre.

Med bakgrunn i denne utviklingen mener han at tradisjonell u-hjelp er et godt virkemiddel i kampen for fred og økonomisk vekst i et land. Det er imidlertid viktig å ha kontroll med hvordan bistandsmidlene blir brukt.

- De må ikke havne i hendene på de få, sier Hegre.

På lang sikt fører også økonomisk utvikling til utvikling av demokratiske, politiske institusjoner.