Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Det blir mindre vanlig å bruke a-endelser på norske ord som seng og strand.
Det blir mindre vanlig å bruke a-endelser på norske ord som seng og strand.

Hunkjønn forsvinner fra det norske språket

Nå er det ikke lenger bare bergensere som sier jenten. Resten av landet er i ferd med å skrote grammatisk hunkjønn.

Publisert

I norsk språk har vi tre grammatiske kjønn: hunkjønn, hankjønn og intetkjønn.

Nå viser ny forskning at hunkjønnsformen brukes stadig mindre. Er vi i ferd med å miste et grammatisk kjønn?

– Vi vet ikke når dette begynte, men i flere av de store byene er grammatisk hunkjønn på vei ut, sier Guro Busterud.

Hun er førsteamanuensis i nordisk språk ved Universitetet i Oslo og har sammen med andre språkforskere gjort en studie av grammatisk kjønn i Trondheim.

Testet trøndere om hunkjønn

Forskning fra Tromsø i 2015 viste at mange satte «en» foran substantiver de tidligere ville satt «ei» foran. De beholdt a-endelser i bestemt form. En flaske – flaska, sa de i Tromsø. Det samme hadde forskere tidligere observert i Oslo.

Busterud og kollegaene ville undersøke om dette også gjaldt flere steder.

– Trondheim var spennende fordi hunkjønn står sterkt der. De bruker hunkjønn på en del ord som er hankjønn eller intetkjønn andre steder i landet. For eksempel sier de bila og ei æppel, sier hun.

Forskerne gjorde et eksperiment der de testet fem grupper. Alle deltakerne var fra Trondheim, og de ble gruppert etter alder. De yngste gikk i barnehagen, de eldste var voksne.

Uten at deltakerne selv visste hva de ble testet for, fikk forskerne dem til å si ord, med artiklene en, ei eller et.

Foretrekker konsekvent «en»

Ved hankjønnsord sier 96 prosent av barnehagebarna «en». For de andre aldersgruppene ligger det mellom 98 og 100 prosent. For ord med intetkjønn sier 70 prosent av barnehagebarna «et», mens de større barna og de voksne treffer på nesten 100 prosent, forteller Busterud.

Da testen gikk over til hunkjønnsord, forandret bildet seg betraktelig.

– Blant de minste, sa 4 prosent «ei». Ingen første- eller andreklassinger brukte hunkjønnsformen, bare 11 prosent av syvendeklassingene, 16 prosent av videregåendeelevene, og 35 prosent av de voksne. De aller fleste sier «en», sier Busterud.

Av 71 informanter, var det kun to som gjennomgående sa «ei».

Ei flaske - flasken

Noe annet som overrasket Busterud, var tendensen til å bruke en-endelse ved hunkjønnsord.

– Det gjelder særlig de to yngste aldersgruppene, som kan si «den grønne flasken».

Busterud og kollegaene fant heller ingen tegn til at ordets betydning spilte en rolle. Et typisk trekk i norsk er at substantiver som ender på -e er hunkjønn, som veske og flaske.

Forskerne fant ingen forskjell mellom slike hunkjønnsord og ord som bok og seng. De testet også for ord med feminine assosiasjoner, som heks og dame, men det hadde heller ikke vesentlig betydning.

– Resultatene viste altså at det var enda mindre bruk av hunkjønnsformen i Trondheim enn i Tromsø.

Guro Busterud (bildet) samarbeidet med Terje Lohndal, Yulia Rodina og Marit Westergaard om språkstudien på endringer i grammatisk kjønn i Trondheim. Nå undersøker hun grammatisk kjønn i Oslo.
Guro Busterud (bildet) samarbeidet med Terje Lohndal, Yulia Rodina og Marit Westergaard om språkstudien på endringer i grammatisk kjønn i Trondheim. Nå undersøker hun grammatisk kjønn i Oslo.

Ukult å si «ei»

Forskerne har noen foreløpige analyser av hvorfor vi går over til å bruke mer av hankjønnsformene.

De tror at utviklingen skyldes sosiale forhold.

I undersøkelsen fra Tromsø sa et av barna at det var «ukult å si ei». Busterud tror dette er viktig.

– Vi tester ikke om det er finere å si en, eller ukult å si ei. Men dette handler nok om statusforhold mellom ulike dialekter. Det er mindre vanlig å bruke hunkjønnsformen i standard østnorsk, som helt klart har en høyere status enn andre dialekter, sier hun.

Hopping fra by til by

Forskerne tror endringene først og fremst er et byfenomen.

Tidligere studier fra Troms har vist at på Kvaløya og Sortland var det mer bruk av hunkjønnsformer enn i byen. Forskerne kaller dette fenomenet for sentrumshopping.

– Historisk har man kunnet forklare en del endringer i talemål med med at endringene skjer fra by til by. Det er ikke som en elv som renner fra Oslo, gjennom Hedmark og Oppland, opp til Trondheim, og endrer språket på alle stedene den renner gjennom.

– Det er heller et fenomen som går fra en by til andre større byer – det hopper. Det er det vi tror har skjedd her, sier Busterud.

Kommer ikke fra Bergen

– Kan det være en påvirkning fra Bergen?

– Bergen har alltid vært et unntak. At de har to grammatiske kjønn kommer fra hanseatertiden, hvor språket deres ble påvirket av lavtysk. Men selv om det ser ut til å skje en endring i retning systemet de har i Bergen, så tror vi ikke at bergensdialekten er kilden til endringen.

Det er heller ikke de finere sosiale lag i Trondheimsbydelen Singsaker som inspirerer, tror Busterud.

– Singsaker-sosiolekten, et slags bokmål med trønderuttale, har hatt høy status. Men nyere studier viser at ungdom oppfatter den som gammeldags. Endringen som skjer nå kan riktignok gjøre trondheimsmålet likere Singsaker-mål, selv om det nok ikke er intensjonen.

Særlig de yngste barna velger «en» og en-endelser for hunkjønnsord.
Særlig de yngste barna velger «en» og en-endelser for hunkjønnsord.

Hva skal vi egentlig med hunkjønnet?

Dersom utviklingen fortsetter i samme retning, kan norsk altså gå fra å være et språk med tre grammatiske kjønn, til å bare ha to, slik både svensk og dansk har gjort for lengst. Ser man på andre språk, kan de ha alt fra to til nærmere tjue kjønn. Men spiller det egentlig noen rolle?

– Grammatisk kjønn er en herlig kategori, for vi trenger den på en måte ikke, sier Guro Busterud.

Det er også en vanskelig kategori. Det norske systemet for hva som får hvilket kjønn, er ikke spesielt gjennomsiktig. Vi kaller et bord for et bord. Men hvorfor er det slik?

– I noen språk bestemmer endelsen hvilket kjønn et ord har, mens i andre språk avgjør ordets betydning. I et forsøk på å lage et system for norsk, kom språkforskeren Trond Trosterud frem til 43 regler, alle med unntak, sier Busterud.

Endringer i språket vekker følelser. Faksimile fra Namdalsavisa 27.04.2018.
Endringer i språket vekker følelser. Faksimile fra Namdalsavisa 27.04.2018.

Språket endrer seg

Det lite gjennomsiktige systemet for grammatisk kjønn i norsk gjør også at det er et vanskelig språk å lære. Mange som underviser i norsk som andrespråk hopper over hunkjønnet – de sier man kommer unna med å stort sett bruke «en». Busterud er langt på vei enig.

– De fleste substantivene er hankjønn, og de brukes langt mer.

Språk utvikler seg stadig. Det er ikke sånn at noen som har bestemt seg for å fase ut hunkjønnet av det norske språket. Likevel ser Busterud at endringene setter i gang følelser hos mange. Hunkjønnets fall har blant annet ført til debatter i Namdalsavisa, hvor det har blitt manet til forsvar for hunkjønnet.

– Språk engasjerer mer enn man skulle tro, og mange ser endringen som forfall.

Busterud viser til en lærer som sa: «Det er ikke noe galt med riksmål hvis man bor på Oslo vest. Men vi er trøndere, og når vi snakker bruker vi tre kjønn. Vi sier boka, mora, bygninga».

Referanse:

Guro Busterud mfl: The loss of feminine gender in Norwegian: a dialect comparison, The Journal of Comparative Germanic Linguistics, 2019. https://doi.org/10.1007/s10828-019-09108-7 Sammendrag